Engelske Thea Gilmore debuterte på plate som 19-åring i 1998 og fikk sitt gjennombrudd i 2003 med albumet Avalanche. Opp igjennom årene har hun hatt flere gode listeplasseringer i UK, og hun har også sine fans i USA etter å ha blitt tatt under vingene til ringere enn Joan Baez tidlig i sin karriere. I 2021 ga hun ut et album under nytt artistnavn, Afterlight, men nå er hun tilbake med til sitt eget navn og sjøltitulert album.
Det begynner med den høyst spesielle Nice Normal Woman der Gilmore tar i bruk mange spennende lydeffekter. Jeg tolker budskapet i teksten som et oppgjør med det stereotype bildet av kvinner i populærkulturen, og sånn sett synes jeg både låt og video er en innertier. Denne er såpass spesiell at jeg kommer til å huske den som noe genuint 2023. Og så begynner hun jo med å si: This is not a song.
Bones kom ut som singel ifjor. Også her en tekstmessig start som får meg som lytter til å bli ekstra oppmerksom: If you wanna hurt me, do it fast. Også denne tolker jeg som et oppgjør, her med en eks som tydeligvis har hatt behov for å dominere. Også denne låten synes jeg har mange spennende elementer som jeg ikke helt klarer å beskrive. Dette er moderne, og det er en kul lytteropplevelse.
Ride On er en type poplåt som jeg liker, også dette med et spennende lydbilde som får meg til å skjønne at Gilmore er en artist med stor spennvidde i sitt musikalske uttrykk. Denne er i tillegg spennende og ikke lett å sitte rolig til.
Så kan jeg ikke annet enn å falle for en låt med den litt spesielle tittelen That's Love Motherfucker. Gilmore forteller om denne låten i en YT-serie hun har lagt ut om låtenes bakgrunn at den stammer fra en meldingsutveksling med en venn som ikke helt klarte å se den kjærligheten som hen egentlig hadde rundt seg. Hun bare buste ut med det uttrykket, og hun fant den så fornøyelig at hun bestemte seg for å lage en låt rundt det uttrykket. Og en helt upretensiøs og litt lettsluppen låt slik jeg forstår henne.
She Speaks In Colours er også gitt som singel før albumet og her har Gilmores vokal til tider et litt drømmende preg som jeg synes kler godt til musikken. En vakker låt dette.
Jeg vil også nevne Hope and Fury som er en tanke mer nedstrippa enn de låtene jeg har presentert her. Likevel med sine spesielle trekk i lydbildet som får meg til å tenke i retning folk.
Og i det hele tatt så synes jeg dette er et spennende popalbum med et folktilsnitt som jeg digger. Dette er behagelig musikk å høre på, musikk som setter meg i en god stemning. Det trengs i dagens verden! Og er det en låt jeg vil ta med meg som en genuin 2023-låt så er det altså Nice Normal Woman!
Karakter: 5/6.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar