Denne plata kom for to uker siden og var den som for en uke siden måtte lide for at jeg ramla borti skiva til Zoe Wees og ble helt betatt av den. Men så er det noe med at den som venter på noe godt ikke venter til fånyttes, og det kan i høyeste grad sies om det nyeste sprellet fra HP Gundersen og hans medsammemsvorne i The Last Hurrah!!
Jeg må bare heise hvitt flagg og innrømme at jeg ikke har lytta allverdens til de før, men ser jo at dette er et spennende prosjekt der Gundersen skifter personell nærsagt etter hvor han til enhver tid vil musikalsk. På denne skiva er tittellåten en behagelig og nydelig instrumental midt i, nærmest som en bro fra de fem første låtene der Maria Due er vokalist til de fire siste der der det er tre mannlige vokalister som skifter på vokalansvaret.
Det er flere countryinspirerte låter her, og det er behagelige låter som det er spennende å lytte til. For det er en lekenhet her som tiltaler meg. Og Maria Due har en mild vokal som harmonerer godt i forhold til musikken. Det merkes godt på Bonnie Michelle, en herlig slentrende låt:
I Do Believe er litt i samme stil og er min største favoritt på skiva. Også her blir jeg fascinert av den lekenheten som ligger i musikken. Det er mange lekre elementer her som gjør denne låten til en skikkelig perle!
Av disse låtene er det kun den franske, både i språk og musikk, L'Albatros som jeg ikke får helt tak på. Her mer snakker Maria Due enn hun synger til tider, og kanskje har det noe med at jeg ikke kan fransk som gjør at jeg mister litt konsentrasjonen under denne.
Men så kommer tittelsporet Modern Nostalgia, som altså er en instrumental. Og vanligvis er jeg ikke så glad i rene instrumentallåter, men denne her er så absolutt unntaket som bekrefter regelen. Bl. a. har vi et nydelig kor som løfter låten, vi har et lekent trekkspill og i det hele tatt så blir dette en kjekk instrumentalopplevelse.
Dusty Road er en nydelig countrylåt med Foster Timms på vokal, som jeg på Spotify kun finner med albumet Longshot fra 2012 med ansiktet til en liten røykende jente på coveret.
Og til slutt må jeg ta med låten der Tim Scott McConnell, også kjent under artistnavnet Ledfoot og med Blues-Spellemannpriser i 2019 og -22 på CV-en fortelle på en tørrvittig måte historien til et internettroll. Ganske fornøyelig å høre på egentlig.
Los Angeles-baserte Shane Alexander gjør også en solid vokaljobb på avslutningssporet Healing og setter et sterkt punktum for et album som på alle måter er fylt med vellyd. Det er også en retro-atmosfære her som jeg elsker. Og for de som ikke vet, så er HP Gundersen gift med den tidligere håndballstjernen Ceclie Leganger, og hun bidrar da også med koring på en del av låtene.
Karakter: 5,5/6.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar