Jeg er med på noe som heter MGP Total der vi er en del venner fra det gamle forumet til Escnorge som har dette evigvarende opplegget der vi nominerer to låter i hver omgang og så stemmer vi. Det er mellom sju og ti som er med hver gang og der har jeg oppdaga mye god musikk fra alle verdens kanter.
Det siste året eller så har den svenske duoen Smith & Thell gått igjen der og til stadighet vunnet med sine fengende gitarbaserte poplåter. Til slutt følte jeg at jeg måtte sjekke de ut nærmere og så da at de kom med sitt andre album for snart 3 måneder siden. Så det er altså ikke helt ferskt, men jeg fikk likevel lyst til å skrive om plata, siden jeg liker den rimelig godt.
Duoen består av Maria Jane Smith og Victor Thell og de albumdebuterte med "Soulprints" i 2017. Siden har de levert hit etter hit og blitt voldsomt populære. Forgive Me Friend kom i november-18, ble en stor hit og er med på denne skiva. I alt fire av de ti låtene er etter det jeg kan lese ut fra duoens utgivelser på Spotify gitt ut som singler eller som del av en EP, de tre andre er Goliath, Hotel Walls og Telephone Wires. Fine låter alle fire, spesielt de to førstnevnte, men jeg velger her å fokusere på de låtene som kom nye med albumet.
Radioactive Rain er første låten på skiva og er en typisk Smith & Thell-låt. Fengende, nydelig kor og med en behagelig gitar.
Stilen til Smith & Thell minner meg litt om Amy Macdonald, en artist jeg er stor fan av og som har litt den samme typen fengende låter som grunnpillar i sin musikk. Og så skiller de seg positivt ut i dagens pop ved at det er ekte musikk med ekte isntrumenter, jeg hører ikke noe EDM her, og for en som setter pris på levende musikk med levende instrumenter så er det helt topp.
Year of the Young ser jeg nå ble sluppet på YouTube i august 2020, så da var den nok ikke helt ny på albumet likevel, men uansett en fengende og fin sang det også.
En sang som jeg er blitt veldig glad i er Nangilima. Den herlige lyden av kassegitar i tillegg til at den er helt rått fengende, det er en til tider koraktig vokal som tar meg helt. Rett og slett en knallåt.
Men den låten som virkelig kaller på følelsene er Yatzy. Musikalsk sett en mer neddempa låt, og det er ikke så rart, når teksten er om en ung mor som får kreft. Om hvordan hun og mannen fortsatt prøver å ha et familieliv der de bl. a. spiller yatzy med barna og lar de vinne. Og der de innser at i det virkelige livet så trenger de og ikke minst hun et fullt hus og fem strake 6-ere. Tårene er ikke langt unna når jeg hører på denne her. Det er den låten som har gitt meg mest gåsehud i år for å si det sånn.
Utifra denne skiva forstår jeg hvorfor Smith & Thell er blitt så populære. De treffer en streng i meg og jeg er så glad for at det fortsatt går an å slå igjennom kun med ekte instrumenter ved siden av vakker sang.
Karakter: 5,5.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar