Jeg oppdaget Dropkick Murphys gjennom 2017-albumet "11 Short Stories of Pain And Glory". Det var et bombenedslag av et album, det var rått, det var hardt og det var klare irske elementer i musikken. Ikke rart siden de kaller musikken sin Celtic Punk. Spesielt låten Blood gikk gjennom marg og bein på meg. Jeg fikk så gleden av å oppleve de på Tons of Rock i 2019 og det var et av høydepunktene fra den strålende festivalen det var. Settet deres var rått og herlig.
Så det er ikke rart at jeg har forventninger til dette albumet her. De blir bare delvis innfridd. Jeg savner nemlig litt den variasjonen som var på det forrige albumet. Misforstå meg rett, det er til tider rått og rett fram dette også, men musikken varierte mer i uttrykksmåte forrige gang. Her har bandet langt mer rendyrka det irske og britiske i musikken sin, og det kan bli riktig så heftig sånn sett til tider. Som tittelsporet som starter albumet, et hyllest til musikken og artistene som har inspirerert Ken Casey & co.
We took on the world
With these songs in our ear
They told us to listen
But you were all we could hear
You were our sound
You were angry, loud, and raw
They wrote the rules
But you were the law
L-EE-B-O-Y er slik jeg forstår teksten en hyllest til en legendarisk sekkepipeblåser, og det bekrefter min antakelse om at DK også er inspirert av skotsk musikk.
Middle Finger handler om å være den opprøreren som ikke kan la være å vise fingeren til makta når det trengs, eller til vanlige folk som gjør eller sier noe som bryter helt med dine verdier. En rett fram ærlig låt og tekst som også svinger sjukt bra.
Queen of Suffolk County er om en kvinne som tydeligvis eide gata,m eide baren, som var sentrum for begivenhetene der hun bevegde seg. En rå og kul hyllest er det blitt.
Mick Jones Nicked My Pudding er så erkebritisk i både tekst og melodi at det er ikke rart at jeg lenge trodde at dette var et engelsk, skotsk eller irsk band. Mick Jones husker jeg som angriper på Leeds under Tippekampenes storhetstid på 70-tallet og det er jo han jeg tenker på når jeg hører den låten! Men det er vel mer mer sannsynlig at det er gitaristen i The Clash som kan være inspirasjonen. Videoen er ihvertfall hysterisk morsom!
H.B.D.M.F. begynner tekstmessig som en tilforlatelig bursdagssang, men etterhvert som låten skrider fram skjønner jeg at dette bursdagsbarnet ikke er verdens mest sympatiske person for å si det sånn..... Good As Gold er en kjærlighetserklæring slik bare Dropkick Murphys kan gi deg, heftig og rå. Chosen Few er om hvordan USA forfalt under Trump og med en bønn om at folk og politikere må stå sammen, finne kompromisser og ikke holde seg i skyttergravene. Dette fra teksten sier mye:
We used to be the heroes
Today we are the trash
They took all our good will
And they shoved it up our ass
The welcome has worn out
For the red, white, and blue
If we don't smarten up
They're gonna tell us all to screw
Det ankepunktet jeg har mot denne plata er altså at det er lite musikalsk variasjon. Hver for seg er låtene friske og rå, men som en helhet blir det litt samme duren. Egentlig er det bare avslutningssporet I Wish You Were Here som skiller seg ut som mer rolig og neddempa, en aldeles nydelig sang om å savne noen som ikke er blant oss mer. Jeg kunne gjerne tenkt meg et par slike låter til innimellom alle "fullt trøkk"-låtene. Det hadde gjort det til en bedre helhet.
Karakter: 4,5.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar