Riley Downing - Start It Over

Riley Downing er en kar fra New Orleans som jeg ikke vet så mye om, annet enn at han til vanlig ervokalist, låtskriver og gitarist i et country-soul band som heter The Deslondes, som har to album bak seg. Men her er altså solodebuten til Downing, et album fra en artist som viser at New Orleans er en musikalsk smeltedigel som ikke bare omfatter jazz. Akkurat som at Nashville ikke bare er country.

Det som er særegent ved Riley Downing er stemmen. Det er en dyp bass uten særlig variasjon. Det er egentlig det samme hva teksten handler om, det er den samme dype bassen som formidler teksten, uten særlig med svingninger av noe slag. Det gjør at dette til tider kan bli monotont, men samtidig er det musikk her som jeg liker. og som gjør at dette er en totalpakke som jeg synes er mer enn bra.

Deep Breath synes jeg er en kul låt, om det å stoppe opp av og til og ta et magadrag, noe han bokstavelig talt gjør i sangen. Videoen er et underlig og morsomt skue må jeg si, der Downing viser seg fram som en rimelig laidback type, noe som også musikken på denne plata har en klar atmosfære av..

Måten låtene er bygd opp på gjør at jeg ser for meg Downing stå bak musikerne sine og la basstemmen sin flyte over låtene bakfra. Litt spesielt, men det fungerer ganske bra. Musikken er tett og tøff, men på Coleman Rose litt lettere, litt lystigere med et bredere og litt lysere lydbilde.

Men jeg merker godt at Downing har dype røtter i bluesen, det er flere låter her som viser det. Bl. a. Looking Forward som musikalsk er litt tung etter min smak, men med en tekst som jeg kjenner meg igjen i, der mantraet er at alle mennesker trenger noe å se fram til. Det er viktig for meg nå, i en tilværelse på AAP og uten arbeid, men med et klart mål om å reise til Italia på Eurovision neste år. I en slik tilværelse trenger jeg dette å se fram til og derfor kan jeg relatere sterkt til budskapet i denne låten. 

Tittelsporet er en finurlig låt og med en like finurlig video. Om å stå i ei platesjappe og finne plater med seg sjøl på coveret og refleksjoner rundt det og sin egen plass i musikkindustrien. Det er på en måte slik jeg tolker den, men som med låter flest så er det sikkert her rom for alternative tolkninger.

Never Coming Home er kanskje min største favoritt på denne skiva, den er mer rocka og i en raskere takt enn de fleste andre låtene.

Jeg har her posta fem av de seks første sangene på et album med 12 spor. De danner et rimelig godt bilde av hva som venter en på resten av skiva. Der vil jeg trekke fram Crazy der fela får sprite opp en ellers litt tung låt og gjør den skikkelig levende.

Så joda, sjøl om Riley Downing har en monoton bass så er dette likevel ei plate som jeg fint kan anbefale. De fleste artister har sitt varemerke og for Downing sin del er det denne bassen som er den dypeste jeg har hørt på en god stund. Såpass dypt at det altså blir lite variasjon, men musikken er såpass variert at jeg likevel finner denne skiva absolutt hørverdig.

Karakter: 4,5.