Texaneren Aaron Watson ble i 2015 den første uavhengige artisten som i sin første salgsuke gikk rett inn som nr. 1 på Billboards countryalbumliste med "The Underdog". En meget sterk prestasjon når vi vet hvor prestisje de store plateselskapene i USA setter på å ha artister på topp på den lista. Jeg oppdaga Watson to år senere da han kom med gjennomført fine "Vaquero", som da den kom ut var det mest nedlastende countryalbumet på den tida. Ei skive som jeg hadde som nr. 10 over de beste albumene i -17.
Nå feirer Watson 20 år som artist med å gi fansen et album med 20 låter, et for hvert år. Det er et meget ambisiøst prosjekt, for da skal du ha mye bra å komme med. Og sjøl om han har nettopp det så sitter jeg med en følelse av at denne skiva kunne vært trimma ned litt. Det er nemlig en del låter her som jeg synes er litt vel mainstream brocountryaktig, og det trekker noe ned.
Men jeg velger heller å fokusere på de låtene jeg liker, og som gjør at dette albumet tross alt ramler ned på den positive sida av skalaen hos meg. Åpningssporet Ghost of Guy Clark er historien til en mainstream countryartist som får passet sitt påskrevet når han rundt en motorhavarert bil møter en veteran som altså setter skapet på plass.
Dark Horse er en herlig uptempolåt, og tittelen passer bra da Watson i dagens countryverden virkelig er en dark horse:
Country Radio er Watsons hyllest til foreldrene og en takk til de for at de introduserte han for musikken som skulle bli hans levevei:
Legends er om alle de legendariske musikerne som Watson henter inspirasjon fra når han lager musikk.
Den nydeligste sangen på dette albumet er for meg Am I Amarillo. Watson sier i et intervju med Country Music People at han skrev den låten etter en aldri så liten krangel med kona. Ikke det at det var aktuelt å gå, men han prøvde å sette seg inn i den situasjonen og tenke over hva det var han i tilfelle ville ha med seg, og det første han kom på var gyngestolen etter bestemora. Musikalsk sett en tradisjonell countrylåt dette, og den gikk til hjertet på meg.
Så vil jeg trekke fram Trying Like The Devil som er moderne country på sitt beste, et av høydepunktene på skiva dette:
Som nevnt, for min del kunne denne skiva gjerne vært trimma ned litt da det er noen låter som blir litt dusinvare. men låtene som er bra er i flertall og det gjør at Aaron Watson beholder sin stjerne hos meg som en av de store innafor den alternative countryen. Enkle Heartstrings og rocka og fengende Kiss That Girl Goodbye er nemlig også låter som virkelig løfter denne skiva. Ei skive som avsluttes med en lavmælt 1-minutts hyllest til de 58 som mista livet under masseskytinga i Las Vegas 1. oktober 2017.
Karakter: 4,5.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar