Jeg trodde Bergensbandet Hjerteslag var død og begravet etter stridighetene mellom vokalist Robert Eidevik og de fire andre i bandet. Overraskelsen var derfor stor da jeg på lista over nye utgivelser på Spotify ved midnatt sist torsdag kveld oppdaga dette nye albumet. Jeg måtte da orientere meg på nettet, og fant ut at etter en anke fra Eidevik avgjorde Patenstyret i september at begge parter eide navnet Hjerteslag sammen. Etter det annonserte Eidevik at han og hans nye besetning Arve Isdal, Yngve Andersen og Ivar Thormodsæter skulle slippe album i november og legge ut på en liten turné, under navnet Hjerteslag. Her er inkludert to konserter i Trondheim 22. og 23. november, og jeg har sikra meg billett til den første.
For meg var de to albumene Vannmann86 i 2016 og Nattseileren i 2018 skjellsettende. De ble hhv. nr. 4 og nr. 2 på mine albumlister for de to årene, begge da sjølsagt med karakteren 6. Og ekstremt såre og nydelige Det Raymond Sa hadde jeg på 3. plass over Årets sanger i 2018, og best av de norskspråklige.
Med dette som bakteppe var jeg derfor meget spent da jeg begynte å høre på dette albumet. Og det gikk ikke lang tid før jeg kunne trekke et sukk av lettelse. Dette var gode, gamle Hjerteslag med det lydbildet jeg forelsket meg i på de to nevnte albumene. Og Med Robert Eideviks følsomme stemme oppå det jeg vil kalle sjukt fengende og deilig synthrock.
Egentlig skjønte jeg det allerede på åpningssporet. Ringer i vannet er noe av det beste jeg har hørt med Hjerteslag. Og ikke bare er det det lydbildet jeg ble så glad i, det er blitt forbedret. Eidevik har virkelig funnet en gjeng musikere som drar i samme retning, og det er rett og slett en fryd å høre på!
Eidevik har sagt at dette fra hans ståsted er det mest personlige albumet hittil, og det er ikke til å unngå at jeg kan kjenne igjen konflikten med de tidligere bandmedlemmene i noen av tekstene. En konflikt jeg ikke vil ta standpunkt til, for meg er det viktigste om jeg liker musikken jeg hører eller ikke. Samtidig er det Eldeviks fulle frihet å gi uttrykk for sitt ståsted gjennom sin kunst. Noe han da også gjør i noen av låtene. Som Suzanne, som er en låt med flere sider. Den er til en kvinne som heter Suzanne, men åpner med hint om bandkonflikten.
De trodde kanskje de var kvitt meg / Men her kommer eg igjen / Eg e rusket i ditt øye / Han som alltid ska stå fremst. Eidevik tar på en måte tyren ved hornene med slike formuleringer, og jeg synes det er modig gjort. Uten at jeg som sagt skal ta parti i den konflikten, for den inneholder flere virkelighetsoppfatninger, som alle konflikter.
Fuck Sommeren ble min umiddelbare største favoritt på skiva, og var også første singel. Dette er Hjerteslag på sitt aller beste, og jeg simpelthen bare nyter denne låten her.
Det er bare én rolig låt her, Post 5071, og den satt ikke hos meg i starten. Men etter flere lytt er jeg også blitt meget glad i den, og den er blitt en vakker perle av en låt som gir albumet variasjon. Også her kommer Eidevik inn på den nevnte konflikten, bl. a. at de fire andre andre hindret han i å brukte navnet Hjerteslag.
Jeg hadde de fleste av mine 20-år på 80-tallet, synthesizerens store tiår, og jeg var aldri noen stor fan av synth. Men jeg har aldri hørt noen som trakterer synth på en nydeligere måte enn Hjerteslag. Den gir rett og slett låtene en ekstra fet dimensjon, og jeg bare elsker det. Ja, det er den som er med på å gjøre dette bandet helt spesielt i Norge i dag. Hjerteslag har et lydbilde som er deres eget blant norske rockeband, som gjør at de skiller seg ut, og som gjør låtene ekstra fengende.
Som den siste låten kunne jeg valgt hvilken som helst av de seks resterende, men jeg lander på Storms gate. Den har et litt annerledes og særdeles spennende riff.
Robert Eidevik har en følsom stemme som har et litt naivistisk preg. Men som med Ingvild Flottorp, som jeg omtalte for snart en uke siden, så mener jeg det kun positivt. Det fremmer budskapet i tekstene på en måte som gjør at jeg hører ekstra etter hva han ønsker å formidle. Og det gjør at jeg bare gleder meg enda mer til å høre Eldevik og bandet i Trondheim 22. november. Ikke vet jeg om jeg som 59-åring vil skille meg ut aldersmessig i publikum der, men akkurat det bryr meg ikke. Jeg drar dit for å høre et av Norges aller beste band, punktum.
Karakteren gir seg sjøl, dette er noe av det aller beste jeg ha hørt på norsk i år. Og uten at jeg har sjekka hva jeg har gitt alle artister her på bloggen, så hører det med til sjeldenhetene at jeg gir samme artist/band et ekte hattrick med toppkarakterer. Såpass kan jeg si!
Karakter: 6/6.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar