Dette er et album som kom ut 6. mai, men da var jeg skikkelig i Eurovision-bobla med bare to dager igjen til avreise Torino, så nye album var ikke det jeg tenkte mest på da. Jeg har skrevet om alle Midlands tre tidligere album, inkludert skiva de kom med i pandemitiden med innspillinger fra bandets første fase, da de ennå prøvde ut om de skulle bli et band. De slo gjennom med et brak med On the Rocks in 2017, og jeg var solgt. Jeg likte også meget godt oppfølgeren Let It Roll i 2019.
Og dette albumet her åpner knallbra. The Last Resort er slik jeg vil ha country, uten flørting med popen. Tvers igjennom country country som det er bare deilig å høre på:
Men Midland kan definitivt også være litt rocka. Two To Twostep er et skoleeksempel på en perfekt countryrocklåt. Du hører at det er country, og du hører at det er rock, og her er det mange band som har noe å lære:
Som nevnt, det jeg elsker ved Midland er at de er klassisk country, og likefullt med et moderne lydbilde. Sjelden hører jeg tendenser til popcountry, eller brocountry som det også kalles. Det er jo den typen musikk som i alt for mange år har stått høyest i kurs i Nashville og mainstreamcountryen. Så Midlands suksess er en hardt tiltrengt vitamininnsprøytning for oss som vil ha den klassiske countryen tilbake i rampelyset.
På Long Neck Way To Go, som er en typisk "beer-drinking song" har de med seg en som har bygd hele sin karriere på slike sanger, Jon Pardi. Og det fungerer selvfølgelig aldeles utmerket! Rett og slett en kanonbra countrylåt dette også!
På Life Ain't Fair er vi vitne til et herlig ordpill, da "fair" både betyr rettferdig og messe. Også denne sjukt fengende med nydelige harmonier:
Blant de tolv sporene er det også to som er i en litt roligere takt og som jeg er litt mellomfornøyd med. Men ellers er dette et nytt strålende album fra Mark Vystrach, Jess Carson og Cameron Duddy og jeg koser meg ordentlig med denne musikken. Siste eksempel jeg tar med er avslutningssporet Adios Cowboy:
Karakter: 5,5/6.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar