Jeg har tidligere skrevet om to av albumene til svenske Robert Hurula, "Vapen til dom hopplösa fra 2016 og "Klass" fra 2019. Fengende, moderne rock med tekster fra livets skyggeside, om følelsen av utenforskap i møte med et kaldt, urbant samfunn. Dessverre gikk "Jehova" fra 2020 meg hus forbi, men nå foreligger altså Hurulas 5. studioalbum, og han fortsetter med fengende musikk der han lar sin vokal ligge litt bak musikken. Det er som jeg ser for meg en scenekonstellasjon der han står bak musikerne og synger.
Tittelen på første låten, Våldsam busshållplats, får meg til å tenke på paralellsamfunnene vi hører om fra en del innvandrerghettoer i Sverige, der mange, tilmed Politiet, ikke våger seg inn.
Tittellåten Ingen er kär i år vitner igjen om en observasjon av et kaldt samfunn der kjærligheten har dårlige kår. Såpass at på slutten så har det også gått utforbakke med paret i låten sitt forhold.
Nydelige Se dig le gir meg tendenser til gåsehud. Om at en gjør alt for å se sin kjære le og smile, at en er villig til å gå langt for at det skal skje. Det vitner også om en håpløshet og en desperasjon som Hurula igjen formidler til tonene av musikk som fenger. Det er som at tekstene speiler tristhet og frustrasjon, mens det er musikken som gir et budskap om at det likevel er håp i det håpløse.
Et lite ankepunkt jeg har er en intro- og en outtro-snutt som låt 6 og 9 av ti, og de skjønner jeg ikke helt hensikten med. Ihvertfall ikke plasseringen av de. Intro først og outtro til slutt hadde gitt mer mening slik jeg ser det.
Men for all del, det meste av dette albumet er meget bra, og jeg føler at Hurula bringer inn noe helt nødvendig i svensk musikk. Tekster med samfunnsrealisme er noe ethvert samfunn trenger, derfor skulle jeg ønske at det ble funnet plass til Hurula i Melodifestivalen, der det for det meste er den glatte popen med intetsigende tekster som vinner fram. Her hadde Hurula vært et friskt pust, men selvsagt må han ha lyst selv også, det vet jeg ikke noe om. Og kanskje er det ikke så fristende heller med tanke på at i år ble et herlig og ungdommelig garasjerockband soleklart sist i sin delfinale med en, i mine ører, kanonlåt.
En låt som gjør inntrykk er Bara grannar hör. At det er naboene som hører det man ikke ser, og her er det lett å tenke på vold i nære relasjoner, mot en partner, eller mot barn. Virkelig en låt til ettertanke, og her en nedstrippet liveopptreden.
Jeg vil også trekke fram Min adress som en fengende låt der budskapet er at man håper at man blir elsket. Avslutningslåten Blåmärkena gjør også inntrykk. En litt neddempet låt der spesielt setningen Blåmärkan på hennas armer blev din näraste familj får meg til å tenke. En annen låt som fortjener å bli hørt er Otrygg provanställning.
Hurula har vunnet flere Grammistrofé i Sverige, og er høyt skattet blant kritikerne. Det forstår jeg godt når jeg hører hans musikk, og for meg er han en av de mest spennende og viktigste artistene Sverige har for tiden. Til slutt tar jeg med en låt og et intervju fra "Nyhetsmorgon" på svensk TV4 nå fra 15. mai.
Karakter: 5/6.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar