Musikken er god mot meg nå i mai. Jeg har vært i Torino og opplevd min numero uno mannlige artist Achille Lauro live på scena. Rett nok bare i 3 minutter, men det var en rå opplevelse uansett. Og ikke før har jeg kommet hjem før min største favoritt blant kvinnelige artister, Shawn Williams kommer med sitt 4. album. Og der Achille Lauro er en superstjerne i Italia så har Shawn Williams kun 215 følgere på Spotify, og er stort sett kjent bare i og rundt New Orleans.
For dere som ikke har fått det med dere så ble jeg slått fullstendig i bakken av Williams' 2. album, "Motel Livin'" i 2018. Et album jeg kåret til Årets album det året, jeg satt rett og slett måpende tilbake over dette enorme musikalske talentet som knapt noen visste hvem var. I pandemiåret 2020 kom hun ut med "The Fear of Living. The Fear of Loving". Spilt inn alene hjemme, bare med hjelp av mobilen. Hun måtte lære seg flere instrumenter for å få det til, men igjen leverte hun ei rå og tvers igjennom ekte skive, Nr. 5 på min liste over Årets album i 2020.
Før jeg gir meg i kast med dette nye albumet må jeg innrømme at jeg muligens er inhabil, for jeg har faktisk en liten aksje i denne plata. Williams startet en innsamling på et nettsted som heter Kickstarter for å få midler til å spille inn sin nye musikk. Det er et konsept der du gir tilsagn om hvor mye du vil gi, men der du ikke blir trekt og den innsamlinga gjelder ikke får noe utbetalt om innsamlingsmålet ikke nås. For å si det sånn, jeg la først 30 dollar, så 20 dollar til i potten. Da fristen gikk ut hadde hun greid målet med 27 dollars margin. Ergo, hadde ikke jeg spytta i det jeg gjorde hadde det ikke blitt ei skive ...
Og hva får jeg igjen? Jo, ennå mer musikk som er rå og ekte, og som bergtar meg. En nydelig cocktail av rock, blues og country, med tekster om forsmådd kjærlighet, om savn og lengsel, om alkohol, ja, det er mye melankoli her. Og sarkasme. For Williams har en sarkastisk snert i stemma si som virkelig får boltre seg i åpningssporet Someone Else. Om ex-en som stadig kommer tilbake fordi han trenger litt fri fra noen andre:
And you played me like the instrument that you will never play
but you somehow managed to break all my strings
And I know you love to keep me hangin' on the line
and I felt beneath you, forgotten, left to die
Og så kommer den herlige sarkasmen:
And I really do hope that you two live happily ever after
but who am I kidding, I was never good at telling jokes
Musikalsk er det en litt seig, men deilig rocker:
Buzzed begynner rolig, men utvikler seg til en ny klassisk og rocka Shawn Williams-låt. Og jeg hører at hun også har utviklet seg som musiker, ikke bare som sanger. Dessuten har hun et aldeles strålende band med seg, dette er en samspilt, men også leken gjeng som hjelper Williams med å gi musikken den dybden den trenger. Det er lekne harmonier og det er fete gitarriff i skjønn forening i en låt med et par lange, deilige instrumentalpartier.
Så kommer Don't Go, som er en perle av en countryballade. Dette er øverste hylle av country, en bønn til en nær venn om ikke å reise til Texas, men istedet bli værende. Her tar Williams meg helt ned etter to intense åpningslåter, og det føles helt perfekt:
Everything You Stood For er et oppgjør med en ex, som en likevel må innrømme at en ønsker å ha. Røft, hardt, mektig, både rocka og bluesy. På So Tired får vi en desillusjonert Williams, dagen derpå, og dritt lei av å være så trøtt og sliten. Her er hun tekstmessig tøff med seg selv, igjen hører jeg den sarkasmen fra åpningslåten, her lar hun den gå ut over seg selv.
Ringer er en låt der vi får bli kjent med følsomheten i Williams' stemme. Om det å lengte etter en person slik at en sover med mobilen på for alltid å være tilgjengelig hvis denne personen ringer. Enda en sterk låt.
If You're Gonna Leave er en instendig bønn til partneren om at hvis han vil gå så må han gjøre det nå, det er ikke noe poeng å dra det ut. What I'd Do Wrong er en reinspikka countrylåt, slik den skal være. Behagelig, men likevel ekte og nær:
You Don't Care At All er en seig og intens avslutningslåt og et sterkt oppgjør med en partner i et forhold som har gått over styr. Her er det mye frustrasjon, som vises i både vokal og gjennom musikken, som virkelig understreker alvoret i teksten. Her velger jeg et liveopptak fra november 2018, for at dere også skal danne dere et bilde av Shawn Williams som liveartist:
55 minutter fordelt på 12 låter, og igjen er dette et monumentalt album fra Shawn Williams. Det er rått, det er ekte, det er nært, og igjen er det et album uten svake låter. For å si det sånn, Williams har ennå ikke gitt ut en låt jeg ikke liker. Dette er et album som igjen tar meg med hud og hår, og jeg blir sugd inn i musikken og den stemninga som Williams og bandet gjennomsyrer albumet med. Hun har en nerve i musikken sin som er få artister forunt!
Shawn Williams er beviset på at en ikke trenger å være en stor og kjent artist for å levere musikk av særdeles høy kvalitet. Og nå som verden er åpnet igjen etter pandemien håper jeg inderlig at norske konsertarrangører tar opp hansken og får dette unikumet av en musiker og artist over dammen. Jeg vil i så fall stå først i køen!
Karakter: 6/6.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar