Amy Speace - Tucson / Caroline Spence - True North

Jeg har kommet vel tilbake fra Torino etter å ha opplevd Eurovision på nært hold for første gang i mitt liv, og burde strengt tatt skrevet en oppsummering. Men det er så mye annen musikk jeg ønsker å skrive om, så det får vente, om jeg i det hele tatt gjør det ...

Amy Speace - Tucson

Amy Speace - Tucson

Tar for meg to skiver i dag. Først Amy Speace, og det er en litt artig historie. For henne oppdaget jeg takket være bloggen Gubberock, skrevet av Tormod Reiersen. Han ble inspirert av min anmeldelse av den nye plata til Kaitlin Butts i april, og i den artikkelen har han slengt med også noen ord om Amy Speace.

Som Kaitlin Butts serverer hun et album med sju låter på litt under halvtimen. Hun er et kvinnelig svar på Jason Isbell og BJ Barham (American Aquarium), i den forstand at hun har lagt alkoholen bak seg, har stiftet familie og fått barn. På denne skiva her, "Tucson" er det mange personlige tekster, bl. a. i forhold til faren som hun lenge hadde et trøblete forhold til. En forretningsmann som lenge ikke hadde noe til overs for Amys karrierevalg.

Hun ble voldtatt som 19-åring og det startet spiralen med bulimi og alkoholisme, som hun kom seg ut av for ti år siden. Tekstene sentrerer rundt dette og rundt forholdet til faren. Men jeg er blitt spesielt glad i If You Fall som rett og slett er om å være der for en nær venn, være en støtte gjennom tunge tider. Faktisk en av de fineste låtene jeg har hørt i år.

Little Red får en til å tenke på eventyret om Rødhette og ulven, og er antagelig relatert til den ovennevnte voldtekten. En enkel og meget sterk låt.

Amy Speace avslutter plata med Springsteen-låten My Fathers House, som har fått ny betydning for henne nå etter at faren døde. Han trodde til å begynne med ikke på at hun hadde blitt voldtatt, men etterhvert myknet han. Han så at hun arbeidet hardt som artist, og de fant til slutt forsoning.

Det er en meget sterk og personlig skive Amy Speace har gitt oss. Men den er ikke privat, tekstene er  personlige og allmenngyldige på samme tid. Musikken er vakker, og stort sett neddempet. Og Amys stemme er fylt av varme. Et album som jeg er blitt ordentlig glad i. En låt er litt stillestående musikalsk sett, men ellers er dette bare vakkert.

Karakter: 5,5/6.

 

Caroline Spence - True North

Det er snart tre uker siden Caroline Spence kom med dette albumet. Hun har en litt naivistisk sangstil, og flere av låtene er klangfylte. Et godt eksempel på det er Clean Getaway, som er blitt min favorittlåt på plata. En fin video der Spence i starten ser på opptak av seg selv når hun som barn gjør sine første famlende steg ut i musikkens verden.

Blue Sky Rain kan teamtisk minne om Creedence Clearwater Revivals Have You Ever Seen the Rain. Men er musikalsk mye roligere, med bl. a. en litt svevende steelgitar som lager en vemodig atmosfære til sangen:

Det er også noe drømmende over Spences stemme, og jeg merker også en lengsel i den. Det gir ekstra liv til låtene, spesielt de litt mer rolige. Samtidig behersker hun også de litt smårøffe låtene, som Icarus:

12 låter er det på dette albumet, og det er en fin miks i musikalsk uttrykk som gjør den til en god helhet. Mary Oliver må her nevnes som en klangfull og sterk åpningslåt. Det er mye fint her, og igjen ei plate som jeg er blitt glad i og som jeg trygt kan anbefale.

Karakter: 5/6.