Trond Andreassen har slått seg sammen med Valentourettes og er ute med sitt andre album på norsk. Vokalisten, som er kjent fra band som Ricochets og Navigators har dessuten igjen alliert seg med Christian Bloom når det gjelder tekstene, og jeg må si at dette er et vellykket samarbeid. Gjengen fra Valentourettes er sterke navn i norsk rock og har det til felles at de har spilt med Joachim "Jokke" Nielsen i enten Valentinerne eller Tourettes. Vi snakker om Petter Pogo på baryton-gitar, Petter Baarli fra Backstreet Girls på gitar og Runar "Kula" Johansen på trommer.
"Ingen Ting Hele Tiden" kom i 2016 og var litt mer nedpå musikalsk enn dette albumet her. Det er mer trøkk i musikken og spesielt må jeg si at jeg digger gitarspillet i mange av låtene. Det er drivende soloer og det er gjennomført høy kvalitet hele veien. Som forventa når det er herrene Baarli & Pogo som bestalter gitarene.
10 låter og jeg må si at det er de åtte første som er mye av beholdningen for meg. Det er til tider drivende rock med en del spennende elementer i de fleste av de. Tekstmessig synes jeg også at Christian Bloom briljerer. Jeg syntes et par av tekstene på den forrige skiva var litt klisjé, men her er det mye originalitet og gode vendinger og uttrykk. Og her er åpningssporet En Gang Må Bli Den Siste et godt eksempel på både en god tekst og herlig drivende musikk.
En av de kuleste låtene på skiva er utvilsomt Venteværelset. Tenk noe så genialt da, å lage en rockelåt av noe så trivielt som å sitte på et venteværelse! Men her tryller Bloom fram en tekst og Andreassen en framføring av teksten som fører meg rett til venteværelset hos min fastlege i Trondheim. (som er en prima fastlege, bare så det er sagt). Det som blir beskrevet er så på kornet, og at ingen (såvidt jeg vet) har laget en låt om dette før må jeg bare undres over. I tillegg så er musikken tett og rå med en herlig gitarsolo på tampen, så denne låten er en innertier!
Tittelsporet må med, musikalsk så briljerer Petter Pogo og får låten til å framstå som herlig desperat. Andreassen lykkes dessuten godt i å få fram litt av desperasjonen også i sin vokal.
Jeg Er Fri er en anthem som burde blitt spilt non-stop for folk som Kari Jaquesson og Charter-Svein som sier de er så ufrie, noe vi vanlige fornuftige dødelige vet er bare vås. Rett og slett for å realitetsorientere de, sjøl om det skal sies at spesielt for Jaquesson sin del er det nok ikke håp i et hengende snøre en gang. En låt med høy allsangfaktor og igjen er det så herlig å høre gitarspilling på et skikkelig høyt nivå.
Nitten Åtti Ni er det mer blues over, men uansett så får låten meg til å tenke nettopp på det herrens år 1989 og hvor jeg var da, både i livet generelt og hvilken musikk jeg hørte på da. På slutten skrus tempoet drastisk opp til en skrikende, litt desperat kaskade, men du verden, det funker!
De to siste sporene, Ting Som Blir Borte og Mens Vi Venter På Sommer er både mer stillestående, men også mer lyriske musikalsk sett. Ikke kommet helt under huden på meg, men jeg hører at det er kvaliteter her også.
Jeg har ventet fire år på denne skiva, og konklusjonen min er at det har vært verdt ventinga. Andreassen og gutta i Valentourettes samt tekstforfatter Bloom leverer varene. Ser dessuten at Richochets er på plakaten til neste års Tons of Rock som jeg har festivalpass til, og det skal bli kjekt å oppleve Trond Andreassen live. Jeg har skjønt såpass at det er noe som er verdt å få med seg.
Karakter: 5,5.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar