Daniel Romano - "Modern Pressure"

Sjøl om jeg ikke lenger bor på Vestlandet får jeg jevnlige eposter fra Bergen Live med informasjon om konserter i Bergen. Da jeg her om dagen fikk epost om canadiske Daniel Romanos forestående konsert der stussa jeg alvorlig. For der stod det følgende:

Daniel Romano er på radaren til alle som er interessert i «the real deal (country) music». Lyden til Romano er et moderne vintagehonkytonkmesterverk fylt til randen av klassiske countryarrangementer, smektende pedal steel, twanggitar og hjerteskjærende vokal og alt annet faget tilhører. Romano er nå ute på tur med nytt vellydende album. Hør den unge countrymesteren i intime Sardinen på USF Verftet på lørdag!

Dette hadde vært vel og bra hadde det ikke vært for at den godeste Romano ikke leverer country lenger. Hans fire første album fra 2010 til -15 var for det meste country, ja, men fjorårets "Mosey" og årets "Modern Pressure" er langt fra det. Ja, "Modern Pressure" er et meget spennende album fra en like spennende artist, men de som kommer til Verftet på lørdag i den tro at de skal få en helaften med country vil nok bli skuffa, hvis han da ikke rader opp en del fra sine fire første album.

Men dette er kanskje det mest spennende og oppsiktsvekkende albumet jeg har hørt i år. Romano er rockeartist nå, men det er rock i mange fasetter og med mange inspirasjonskilder. Og på flere av låtene skifter Romano toneart i løpet av sangen, og som lytter får jeg følelsen av at vi har fått en helt annen låt enn den som begynte.

Et kroneksempel er "I Tried To Hold The World (In My Mouth)" som begynner med indisk sitar og der refrenget er i en helt annen toneart enn versene. Spennende og meget effektfullt:

Romano er ikke bare musiker, han er også poet og kunstner. Han er fagutdanna innen det å jobbe med lær og har designa og laga gitarremmer for mange musikerkolleger. "Modern Pressure" er spilt inn i ei hytte i Värmland med instrumenter lånt av värmlandske musikere gjennom hans svenske bookingagent Roya Sarvestani. Han trakterer de fleste instrumentene sjøl og som takk for lånet av instrumentene har bookingagenten fått sin egen sang på skiva, faktisk ble den første singel:

Musikken på videoen er litt annerledes på skiva, for der får vi på slutten overgang til en instrumental med bl. a. sitar som er helt forskjellig fra sangen ellers.

"When I Learned Your Name" er en av mine store favoritter på dette albumet, faktisk en upretensiøs rocker:

Skiva åpner med "Ugly Human Heart Pt. 1" som klokker inn på 1:59, og så kommer "Pt. 2" som spor 7 som en ren forlengelse av "Pt. 1", 1:58. Også det et rimelig unikt og spennende trekk. Romano er en artist som går sine egne veier, og som er såpass trygg på seg sjøl som artist at han kan gjøre det.

Det er også noen rimelig heftige sangtitler, som "Dancing With the Lady in the Moon", også her skifte av toneart mellom vers og refreng. Og vel den eneste sangen der jeg kan høre noen countryelementer:

Til slutt "Sucking the Old World Dry", også en heftig tittel og spennende låt:

Det er også flere interessante sanger på dette albumet, som tittellåta "Modern Pressure", "The Pride of Queens" der jeg får vibber tilbake til sen 60-tallsrock, "Impossible Green" som også starter med sitar, "Jennifer Castle", som igjen gir litt 60-tallsassosisasjoner og avslutningssporet "What's To Become of the Meaning of Love", som i starten gir meg tanker om Beatles.

I det hele tatt et nær helstøpt album fra multikunstneren Daniel Romano. Country er det definitivt ikke, men likefullt mangeslungent og spennende. Jeg oppdager nye ting hele tida, og som lytter er det flott å oppleve.

F.k. fredag spiller Daniel Romano på Avant Garden i Trondheim, der er det utsolgt. Verftet, Bergen dagen etter, Håndverkeren i Kristiansand søndag og John Dee i Oslo på mandag. Har noen mulighet så ta turen, jeg misunner dere!

Karakter: 5,5.