Sigrid Moldestad - "Vere her"

I de 18 årene jeg bodde i Sogn og Fjordane klarte jeg faktisk å unngå en konsert med Sigrid Moldestad fra Breim i Gloppen. Men jeg ble bergtatt av konserten fra Åmot Operagård som ble vist på NRK for noen år siden. Folkemusikken ligger Moldestads hjerte nært og ren folkemusikk i mer enn små doser kan bli vel ensformig for meg. Det er kanskje grunnen til at jeg ikke har lytta til hennes plater tidligere, men på den annen side hadde jeg på følelsen at jeg kunne komme til å like denne skiva som kom i slutten av september.

Og la det være sagt med én gang, det angrer jeg ikke er mikrosekund på! For hva får jeg som lytter? Jo, en åpenbaring av et album med 13 spennende låter med stor spennvidde. Ja, det merkes at basisen i Sigrid Moldestads musikk er folkemusikken, men hun viser her at hun er så til de grader åpen for de impulsene musikkverdenen ellers gir. Hun griper dem i fullt monn og gir meg et av de beste, om ikke det beste albumet på norsk jeg har hørt i år.

Det begynner med enkle, gode "Finne Meg Ein Topp", om å få fred fra dagliglivets mas ute i vår vakre natur. Så kommer magiske "Kanskje Kjem Det Ein Dag", kanskje (!) den beste sangen på norsk i år. Den er både enkel og dramatisk, med et effekfullt kor. Den bygger seg stødig opp til noe nærmest overjordisk og er veldig langt fra det jeg i min naivitet hadde forventa fra Sigrid Moldestad. Hun tar med seg folkemusikken og blander det hele til en mektig lytteropplevelse.

Noen av de samme følelsene får jeg av "Eg Vil Vere Her", en mors sang til sitt barn og ønsket om å være lenge på jorda for å se hvordan det går med barnet i livet. Usigelig vakkert dette også:

Melodien jeg har måttet jobbe mest med er albumets eneste instrumental "Den Heidenske". Den er dramatisk i oppbygginga og det er en trolsk stemning over låten. Det første som slo meg var at tittelen passa helt perfekt. Så lenge jeg kan minnes så er vel dette den instrumentalen som jeg mest umiddelbart skjønte hvorfor den heter det den heter. Folkemusikken bærer den, men det er også så mange andre elementer her at jeg vil jeg kalle dette for en spennende folkrock komposisjon (på snaut 4:30).

I det hele tatt så er jeg blitt glad i så og si alle låtene på "Vere her". Tekstene er også til ettertanke og det er tydelig at de er like viktige for Moldestad som det musikalske uttrykket. Som "Vandraren" som begynner litt rart og ubestemmelig, men som med bl. a. ei bærende fele og en leken gitar blir ei lita perle om det å vandre gjennom livet.

"Trappa" er en av mine absolutte favoritter, en sang der Moldestad tar oss med tilbake til barndomshjemmet og kroken under trappa der ei lita jente kunne trekke seg tilbake til teselskap med bamsene som aldri sier fra når det blir ropt på henne. Også her en melodi fylt av vellyd og en tekst med god livsvisdom.

I "Ikkje Kom Og Sei" tar Sigrid Moldestad et oppgjør med menn som vil herske over (sine) kvinners liv, både "gode" nordmenn og nye landsmenn. Og så rocka som dette har vi nok aldri hørt henne:

Ellers har vi vare og vakre "Du Er Hausten", ettertenksomme "Hysj....!" en duett med Jørgen Sandvik og som tittelen antyder er en neddempa låt. Men likevel spennende den og. "Kjære Regn" er en hyllest til værtypen som det er mye av på Vestlandet. Men en lett og ledig sang til været som gjør at jorda får nye krefter. "Høyrer På Stilla" er også en neddempa låt som Moldestad triller nydelig i havn med sin stemme og hjelp av sobert pianospill.

"Ordlaus Ven" er en sang og en tekst som gjør sterkt inntrykk med tanke på tapene vi har hatt her i huset i år. "En ordlaus ven som forstår, for ingenting av det eg seie vil hjelpe endå, men du skal vite at eg ser, eg ser meg sjølv i deg". Og kanskje er det det viktigste ved å være venn, medmenneske eller kjæreste, nemlig på bare være der, slik at den som har det vondt ikke er alene. Og til slutt får vi en magisk avslutning med "Stundene" som begynner vart med pianoet. "Stunder som denne ska vi hukse på, dei som er lett magi".

Jeg brukte ordet bergtatt om konserten med Sigrid Moldestad jeg så på NRK, det samme ordet må jeg bruke om "Vere her". Det er usigelig vakkert, og det jeg mest av alt ønsker nå er at hun har konsert her i nærheten av Orkanger snart. Da skal jeg være der og nyte magien i musikken hennes. For en artist, for en kunstner sier jeg bare!

Karakter: 6.