Aimee Mann - "Mental Illness"

Det var en kollega av meg fra da jeg jobba på Barnehabiliteringa i Førde som gjorde meg kjent med musikken til Aimee Mann, for dere funfactnerder så er hun svigerinne med Sean Penn. Hun er i år ute med sitt 9. album siden debuten i 1993. Musikalsk faller hun nok inn i folkkategorien i USA, her på berget vil nok begrepet visesang renne mange i hu når de hører på hennes musikk, ihvertfall på denne skiva.

"Mental Illness" er litt av en albumtittel, og som en skjønner er ikke de lystige tekstene i hopetall for å si det sånn, noe det sjeldent er for Aimee Mann. Men det hun så perfekt klarer er å lage musikk som ikke er mollstemt til heller mollstemte tekster. Som på "Patient Zero":

Mann har en behagelig stemme og hun får fram sine budskap på en mild måte, men du tror på henne og blir overbevist om at dette er tekster hun mener alvor med. Her er åpningssporet "Goose Snow Cone":

Når det gjelder tekstene så sier Aimee Mann på en YouTubevideo om hvordan albumet ble til at noen av sangene er inspirert av personer hun kjenner som er bipolare, og noen er om det en mer kan kalle sosiopoater.

De fleste av sangene er akustiske uten noen andre dikkedarier, Mann klarer den utfordringa det da er å gjøre sangene spennende til tross for det minimalistiske lydbildet. Her er et anna høydepunkt, "Stuck in the Past":

"You Never Loved Me" er om ei venninne av Mann som opplevde at kjæresten forlot henne omtrent ved alteret:

En annen favoritt på skiva er "Lies of Summer, en av noen få sanger på albumet der Aimee Mann har med strykere. Også dette en sang der vi har å gjøre med en artist som forteller en tydelig historie. Jeg vil også trekke fram avslutningssporet "Poor Judge" der gitaren er bytta ut med pianoet, og det fungerer meget godt det også:

Det er i tillegg sanger som "Knock it Off" og "Simple Fix" som forteller at det å komme seg fra psykisk sjukdom ikke er enkelt, det er hardt arbeid.

I det hele tatt så er dette et helstøpt album. Det å lage musikk som fenger til det en kan kalle mollstemte tekster er en stor kunst, og det klarer Aimee Mann til gagns. Jeg blir dratt inn i historiene hun forteller og klarer å føle med de skjebnene hun maler ut. Med mollstemt musikk er det ikke sikkert at jeg hadde klart det. Rett og slett en innertier dette!

Karakter: 6.