Refleksjoner etter MGP

Lørdag kveld hadde jeg en av mine sterkeste musikalske opplevelser rent følelsesmessig i mitt snart 61-årige liv. Da Gåte opptrådte med Ulveham var det en kar på felt 003, rad 8, sete 11 som tok til tårene av den mektige opplevelsen det var. Jeg klarer ikke å beskrive det noe bedre, jeg følte at jeg opplevde noe helt unikt. Etter juryavstemninga forberedte jeg meg mentalt på at KEiiNO kom til å vinne. Jeg enset ikke mye av det fantastiske pauseinnslaget med Carola som rosinen i pølsa (jeg har sett det i ettertid). At  det var TIX som sang fra Heroes, endatil med et Palestina-flagg malt på albuen visste jeg ikke før jeg leste det når jeg kom på hotellrommet.

Men da Fredrik Solvang leste opp KEiiNO's poeng fra seerne og jeg skjønte at det ikke holdt til å slå Gåte, det var et gledessjokk av en annen verden. Folk rundt meg så sikkert rart på meg, og hun som satt på min venstre side strøk meg på skulderen da jeg satte meg ned. Hun skjønte hva det betød.

Og ja, jeg er så innmari stolt av at vi i Norge tør å sende noe helt annerledes i år, men noe som også er rotekte vårt. Jeg er så stolt av at mange nok av mine norske medborgere så det samme som jeg og stemte etter det. Plassering i Eurovision er egentlig underordna for meg når jeg uansett er så stolt av bidraget vi sender i år. Jeg var utrolig stolt av TIX i 2021 også, at det ble 18. plass er meg revnende likegyldig. For Eurovision og MGP for meg er for å oppdage ny musikk og nye artister som jeg kan ha glede av framover. Å følge hele sesongen med utvelgelsene over hele Europa og Australia er en musikk-skattekiste jeg ikke ville ha vært foruten. Og når jeg får slike opplevelser som i Trondheim Spektrum lørdag så er det verdt all tida og energien jeg legger i dette. Apropos plassering: Rosa Linn fra Armenia ble nr. 20 i 2022 med Snap. Likevel fikk hun en verdenshit med denne låten der hun fortsatt var på hitlistene verden over et år etter. Låt nr. 20 i 2022 er den nest-mest strømmede Eurovisionlåten i historien. Sjøl det italienske rockebandet Piqued Jacks som høyst ufortjent fikk 0 poeng i sin semifinale for San Marino ifjor takker Eurovision for at karrieren deres fikk en skikkelig restart med mange nye fans, mange flere spillejobber og generelt mye mer oppmerksomhet. Så plassering betyr ingenting, spesielt ikke hvis du klarer å utnytte den økende oppmerksomheten rundt deg som artist som bare det å delta gir.

Når det er sagt, jeg er ikke bekymra for hvordan det går med Gåte i Malmö, det ser jeg på reaksjonene i etterkant der fans over hele Europa hyller de for å bringe noe helt spesielt til Eurovision. Jeg ser det på reactvideoer og på rangeringsvideoer, jeg så det da de toppa suverent på My Eurovision Scoreboard i går inntil Ukraina kom med sin fanfavoritt av en vinnerlåt på kvelden. Shum fra Ukraina var like spesielle i 2021 med et sterkt folkemusikkpreg og en helt spesiell vokal. Mange trodde de ikke ville nå opp, men de ble nr. 5, bl. a. godt hjulpet av en høy poengsum fra seerne. Og det var før invasjonen, så derfor ingen sympatistemmer.

Den fella jeg gikk i i går var å la meg provosere av de som kalte dette for ræl, hyling og skriking og søppel. Jeg ser nå at det ødela noe av gleden min. Jeg skulle bært over med det, men jeg klarte ikke, sikkert fordi dette er så følelsesmessig viktig for meg. Jeg endte opp med å krangle med en kompis jeg aldri har krangla med før og spamma ned tråden hans på Facebook der han ga uttrykk for sin misnøye med å poste både reactvideo og rangeringsvideo. Det skulle jeg ikke gjort, følelsene løp løpsk.

På den annen side skjønner jeg meg ikke på folk som på død og liv skal kalle musikk som andre elsker og blir berørt av for ræl og søppel. Ingens musikksmak er bedre enn andres. Don't rain on others parade er et engelsk ordtak jeg bruker da. Gå videre, respekter at andre blir berørt av musikk du ikke kan fordra, ja, unn de den gleden, og framsnakk musikken du liker istedet. Jeg for min del kan ikke tenke meg å kalle musikk jeg ikke liker for ræl og søppel, for min musikksmak er ikke bedre enn andres. Det skal sies at jeg har fått flere gratulasjoner fra folk som helst hadde sett at en annen låt hadde vunnet, men de har sett min glede og har tilmed unnet meg den. Slike folk får jeg respekt for!

Eurovision skal for meg være en smeltedigel av all mulig musikk, og jeg hyller alle land som går utenfor boksen. Som Portugal som kjører sin helt egen greie og som hvert år kommer med en låt som du bare skjønner er fra Portugal. Et land der ordet låtskrivercamp er et fremmedord. Derfor hyller jeg Irland i år som etter mange magre år tar en sjanse og sender noe helt sært og utenfor boksen. Det er langt fra min musikksmak og jeg har den sist av de ti låtene som er klare. Men jeg lovpriser irene for at de tør å gjøre det. Og når de ser at samlebåndspopen har gitt de elendige plasseringer og bare én finale de siste ti årene så gir de i år blanke f... og sender dette:

Sjøl om det ikke er min musikk så håper jeg at de likevel tar seg til finalen, det hadde vært så kult fordi de utvider Eurovisions musikalske plattform med dette bidraget.

Når det gjelder landene som er i gang med sine utvelgelser eller som er i startgropa så er det noen låter som har festa seg mer enn andre. Fra et av mine favoritt ESC-land, Estland har jeg forelsket meg i denne humørpillen fra Anet Vaikmaa:

Hun vinner nok ikke Eesti Laulfinalen, så der håper jeg istedet at rockeren Ollie får revansje for fjorårets 2. plass og at han får reise til Malmö med My Friend:

I Litauen stiller yndlingene The Roop fra 2020 og 2021 med en nydelig poplåt som jeg falt helt for. Kommer de til Malmö med denne blir de farlige!

Kroatia har blitt et spennende land å følge. Ifjor ga deres finale, Dora meg to band som jeg begge ga toppkarakteren 6 for album de ga ut ifjor. Detour ga meg tilmed Årets beste album, men jeg ble også musikalsk forelska i The Splitters, som sjølsagt er fra Split! De stiller igjen i år med en låt jeg har falt pladask for:

Men det er nok mer sannsynlig at kroatene går for Baby Lasagna, som egentlig ikke skulle være med i Dora, men som kom inn som 1. reserve da en artist trakk seg. Denne energibomba er blitt en stor fanfavoritt, og jeg skjønner hvorfor:

Finland har utvikla seg til å bli en av de beste finalene, og i år håper jeg Cyan Kicks tar et steg opp fra 2. plassen i 2022:

Finnene har fristilt sitt UMK fra Eurovision, og det er ennå uklart om vinneren reiser hvis Israel deltar. Det samme har Island gjort med sin Söngvakeppnin, der vil ingen avgjørelse bli tatt før etter finalen 2. mars. Palestinske Bashar Murad, kjent fra sitt samarbeid med Hatari, har ikke bestemt seg for hva han gjør hvis han vinner, men jeg tror han reiser. Jeg liker også låten hans, og det er jo en prestasjon at han klarer å oppfylle kravet om å synge på islandsk i semifinalen 24. februar. Jeg velger likevel den engelske versjonen, som han skal synge i finalen, om han kommer dit:

Men jeg har også falt for en annen låt på Island, i samme semi som Murad. Her er Heidrun Anna med denne nydelige popperlen:

Så håper jeg at svenskene for en gangs skyld tør å gå utenfor boksen når de er arrangører. Smash Into Pieces ble nr. 3 ifjor og tok seg til finale fra 1. delfinale lørdag. Det hadde vært så kult om svenskene hadde turt å satse på de på hjemmebane!

Til slutt må jeg ta med vinneren av Vidbir i Ukraina, som vippa Gåte ned fra toppen på My Eurovison Scoreboard i går kveld. En meget sterk låt som kan komme til å vinne i mai, og det utelukkende grunnet at den er så god som den er.

Ellers så starter Sanremo-festivalen i morgen. 5 festkvelder med deilig italiensk musikk er en av årets beste uker! Og som alltid vil det munne ut i et Eurovisionbidrag av høy kvalitet. Israelspørsmålet lar jeg ligge utenom det jeg har skrevet over. Jeg håper det blir en løsning som gjør at vi kan konsentrere oss om musikken i mai, men jeg føler meg ikke trygg.