Trioen som kaller seg Tidemann & Gud er fra Trondheim og spiller punk med islett av metal. De debuterte i 2020 med albumet Kjellermennesket som tok for seg de mørke sidene ved menneskesinnet. Denne oppfølgeren skal iflg. presseskrivet utforske hvorfor mennesker går i flokk. Trioen består av Jørgen Assar Mortensen (gitar/vokal), Axel Tidemann(trommer/koring) og Tommy Mangerud (bass/koring).
Skiva åpner med Gud er død, og at det er vi mennesker som har tatt livet av han. Men ikke bare det, ens far og ens mor er også død, slik at det er ingen igjen til å lede en eller til å trøste en.
Som en skjønner er dette hardtslående musikk, til like hardtslående tekster. Verdens beste land utfordrer myten om at landet vårt er det beste på kloden ved at det stadig klages på at noen må gjøre noe. Men hva som må gjøres, og hvem som skal gjøre det vet ingen.
Tittellåten Massemennesket låner elementer fra metal, og tekstmessig er dette mennesket som er en del av massen temmelig desillusjonert. Det er lite som nytter og en når ikke fram med sine meninger og ønsker for livet er gjennomgangsmelodien. Dette er en av albumets beste låter, med et heftig refreng som sitter godt i hodet.
Fluenes konge får meg til å tenke på den smått skrekkelige romanen Fluenes herre av William Golding, og teksten kretser rundt sentral tematikk fra den boka, bl. a. om at enhver i gitte situasjoner kan bli en uhyrlig leder.
Det er et driv og en energi i musikken her som jeg virkelig liker og det får jeg også i Mer av det samme, om vanedyret i oss som ikke vil ha forandring, men kjøre det samme løpet som en alltid har gjort.
Med låttitler som Tragedie, Slave, Hælvete og Narkoman skjønner en at det ikke er spesielt lystelige tema som tas opp, men så skal heller ikke tekstene i punken være av det lystelige slaget. Det skal være om de mørke og triste sidene ved livet, og det er mye aggresjon som skal ut. Det synes jeg Tidemann & Gud mestrer til fulle her. De peker på mye som er galt i samfunnet vårt, og de får ut de negative følelsene det skaper på en forteffelig måte gjennom sin hardtslående musikk.
Men skiva avsluttes med Happy ending, og det som gjør tilværelsen litt bra er å gå til en psykolog som er offensiv i forhold til å redde liv. Konklusjonen blir at det er digg å gå til psykolog. Mulig det ligger en del ironi her, men kanskje også et bitte lite håp om at en som en av massen likevel kan få et litt bedre liv.
Uansett, dette er et album som setter spor i meg som lytter. Det er en samling låter som får meg til å våkne og tenke over min egen plass som enkeltmenneske i dette samfunnet vi lever i som vi kaller Norge, eller Orkanger, eller Smøla, eller Utsira, kort sagt alle lokalsamfunnene som til sammen blir landet vårt.
Karakter: 5,5/6.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar