Best i motlys - Dagslyset venter

Best i motlys er et meget spennende prosjekt som kombinerer musikk og poesi. Trond Granlund og Johan Berggren er musikerne, Bjørn Sundquist leser det meste av poesien og Yngve Kveine har skrevet tekstene. Til sammen har det blitt ei varm og nær plate på litt over en time som jeg nå i helga har trykket til mitt bryst. Vekslinga mellom sang og poesi gjør dette til et uvanlig album, et album jeg ikke visste at jeg trengte. 

Dette er en gjeng som observerer, og det er selve livet med alle dets bølgedaler som observeres. I åpningslåten Mitt Oslo går Trond Granlund rundt i Oslo og observerer livet og stemningen mens han tenker tilbake på gode opplevelser fra barndom og voksenliv som hans kjære Oslo har gitt han. Dette er rett ut vakkert og er inne på spillelista Årets låter 2024 som på slutten av året skal danne grunnlaget for min kåring av de beste nye låtene i år.

Når Bjørn Sundquist leser, da må man lytte. Denne uforlignelige og litt stramme skuespilleren har en glød og underfundighet i sin stemme som jeg husker. Lenge etter at plata er spilt ferdig surrer hans stemme rundt i hodet mitt. Her har jeg valgt sterke Tapte dikt, om poeten som ikke klarer å dikte mer. 

Johan Berggren har jeg omtalt flere ganger før på denne bloggen, visekunstneren fra Kongsvingertraktene som er en slags amerikanaens Stein Torleif Bjella. Han er så flink til å få fram følelsene og tankene til hverdagsmenneskene. Så også i En morgenstund så blå: Når du ikke veikrysset av søvn før midnatt er det gjort er et lyrisk mesterverk av en setning, og det er bare så fantastisk å komme på en setning som det!

Så godt er Trond Granlund på sitt beste når han beskriver den store gleden det er å ha et annet menneske nært og godt inntil seg. Musikalsk er det slentrende country med deilige harmonier som jeg elsker.

Et dikt som er helt herlig er det som avslutter hele skiva, Begravelsesagenten, som Bjørn Sundquist leser uten musikk til. En begrarvelsesagents betraktninger rundt sitt yrke og sin rolle der han forteller om presten som sier at han gjør et helvete for hen, og der han kommer fram til at de eneste han konkurrerer med er pornoindustrien og Norsk Tipping. Fornøyelig om noe som møter oss alle etter at vi har gått ut av tiden.

Vekk er også et sterkt dikt, så godt lest av Sundquist og med ettertenksom musikk til, der en lengtende steel er en av komponentene. I Strafferunder i september lekes det med bluesen, og her er det Yngve Kveine som leser og Johan Berggren som synger:

Tilsammen 16 spor er det, og jeg har ikke opplevd ei sånn skive før der en veksler mellom musikk og poesi på denne måten, eller rettere forener poesi og musikk. Det er vakkert, det er til ettertanke og når den drøye timen er over skjønner jeg at jeg har hørt noe rimelig unikt. Jeg håper derfor så mange som mulig tar seg tid til å dykke ned i denne skiva, ta en pust i bakken og ta den innover seg. Du vil ikke angre!

Karakter: 6/6.