Benedicte Adrian og Anders Odden gikk ikke videre fra sin delfinale i MGP sist lørdag til tross for min stemme, men som de sa under sending så ruller Mistratoget uansett videre. Det viser de til fulle med dette albumet som de ga ut før helga. Et samarbeid som ved første øyekast virker overraskende, men som egentlig ikke er det. Benedicte Adrian er samme årgang som meg, og jeg har hatt sansen for henne som artist helt siden hun som 16-åring slo igjennom sammen med Ingrid Bjørnov i Dollie. Gjennom Witch Witch-prosjektet viste Adrian at hun mestrer rockesjangeren til fulle, og hun har en stemme som er som skapt for heavy metal. Og her slår hun seg altså sammen med en av svartmetallens pionerer her til lands, Anders Odden.
De framførte da også tittel- og åpningssporet Waltz Of Death på en mektig måte, og det var synd at det ikke ble finaleplass. Men som sagt, dette prosjektet lever uansett videre.
En av de mektigste låtene her er Future Past med en aldeles nydelig koring fra Adrians side. Det gjør at låten i de partiene får en nærmest sakral atmosfære som gir den ekstra dybde sammen med de mørke vokalbidragene til Odden.
Dette er et album der låtene har mange fasetter, som Last Man Alive som starter akustisk, men som etterhvert får en suggererende musikk som parret med Adrians vokal gjør den til en stor opplevelse for meg.
Det litt sakrale får vi også helt i starten av Where the Angels Fall med en verselinje på latin, før det harde og mørke slår inn for fullt. Det er også en mørk tekst, så at musikken er spesielt hardtslående her er som det skal være.
Til slutt tar jeg med The Shadows Sing, der også her de første sekundene er akustiske før musikken i all sin storslagenhet slår inn. Jeg synes dette grepet er vellykket, da får man en kontrast mellom det lyse og det mørke, noe som er rimelig virkningsfullt på et album som dette. I løpet av låten får vi denne vekslinga flere ganger, og jeg merker at jeg liker det.
Dette er de fem låtene jeg setter mest pris på her, men jeg må ile til og si at de andre ikke ligger langt etter. Det er et album med et mektig preg, og Benedicte Adrian og Anders Odden lykkes med det flere andre store metalband med kvinnelige vokalister klarer, nemlig å skape en kul og kontrastfylt "skjønnheten og udyret"-atmosfære over musikken. Hos meg går det ihvertfall rett hjem, og jeg gleder meg til mer musikk fra denne spennende duoen.
Karakter: 5/6.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar