Jason Isbell and the 400 Unit - Weathervenes

 

Weathervenes er navnet på den nyeste skiva til Jason Isbell og hans The 400 Unit, noe som betyr "Værhaner" på norsk. Når vi snakker om værhaner i menneskelig betydning sier vi gjerne at de snur kappen etter vinden, altså at meningene deres er farget av hva som til enhver tid passer de best. Altså folk som ikke er helt til å stole på.

Det er tre år siden forrige album med originallåter, Reunions, som jeg ga toppkarakter. Så kom det et coveralbum i 2021 med låter med tilknytning til Georgia, som en takk til den delstatens avgjørende virkning på presidentvalget året før. Et bra album, men noe ujevnt.

Dette albumet her kommer etter at pandemien er historie, like så synes det som at de ekteskapelige problemene også har funnet sin løsning. Kona Amanda Shires er fortsatt med på fele i bandet og Isbell er med som musikalsk bakspiller på hennes prosjekter.

Første låten, Death Wish er veldig sår. Den handler om å være kjæresten til en som sliter så mye at hun (i dette tilfellet) ønsker å dø, og hvor forferdelig det er for en partner å se sin kjære lide slik. En tekst og en låt som gjør et dypt inntrykk:

King of Oklahoma er musikalsk sett min største favoritt her, og handler om et brudd der en også innser at barna nok ikke kjenner en ...

Albumet varer nøyaktig en time og du får servert tretten låter der Isbell viser seg fram som den eminente låtskriveren han er. Han får fram sterke følelser i flere av tekstene samtidig som det er musikk som passer til den enkelte teksten. Og dessuten får musikerne briljert.

Save the World er også en meget sterk sang. Om skoleskytinger, redselen en får når et barn smeller en ballong i en butikk og frykten for at ens eget barn skal bli utelatt for skoleskyting. Med spørsmål om en ikke bør undervise henne hjemme for sikkerhets skyld. Og en bønn til sin partner om å redde deres verden når redeseln gjør at en holder på å miste fotfestet. En historie om at alt for liberale våpenlover gjør at en går rundt i stadig frykt for at de en er glad i eller en selv skal bli rammet.

If You Insists virker som å være skrevet i perioden der Isbell og Shires slet med ekteskapet, og gjenspiler de mange følelsene som går igjennom en da. Men det som skinner gjennom her er respekten for at partneren trenger tid til å tenke seg om. Og i noen tilfeller kan det å vise partneren den respekten og gi hen den tiden til å tenke være det som gjør at en som par kommer seg gjennom krisa, og de forblir et par.

Siste sangen jeg tar med er White Beretta, der Isbell viser fram den gode følsomheten han har i stemmen sin. En låt fylt av lengsel, noe han formidler så utrolig fint med den stemmen.

Av de andre låtene vil jeg trekke fram Volunteer, der Isbell bruker sin bakgrunn som et barn av tenåringsforeldre i en låt der han beskriver den rotløsheten et fosterbarn kan føle på når ens foreldre er borte. For ordens skyld, Isbell har aldri bodd i forsterhjem, og foreldrene hans er i live. Jeg vil også nevne When We Were Close, som er skrevet til hans avdøde venn og artistkollega Justin Townes Earle.

I det hele tatt så er dette igjen et helstøpt album fra Isbell og hans medmusikere. Det er ikke alle låtene som helt fester seg hos meg, men de er et fåtall og rokker ikke ved at dette er musikk som jeg setter stor pris på å lytte til.

Karakter: 5/6.