John Mellencamp - Orpheus Descending

 

Veteranen John Mellencamp er frustrert over veien hans USA går på sitt jubileumsalbum, det 25. i rekken. Det skinner spesielt gjennom på de tre åpningslåtene.

Mellencamp begynner med Hey God, som jeg tolker som en fortvilt bønn oppover om at Gud kommer ned og ordner opp i den gjørma han føler landet hans er kommet opp i. Fordi ordene i den gamle boken ikke hjelper lenger.

The Eyes of Portland er for meg gåsehudlåten på dette albumet, både musikalsk og ikke minst tekstmessig der den tar opp de hjemløses situasjon i dagens USA. Mellencamp slår fast at ingenting blir gjort for å reise de opp fra fattigdommen og at tårer og bønner ikke hjelper de hjemløse. En meget sterk sang som går inn på min "Årets sanger 2023"-liste. Mellencamp finansiererer forøvrig byggingen av et nytt senter for hjemløse i Portland, Oregon.

I The So-Called Free tar Mellencamp et oppgjør med myten om at USA er "The Land of the free". Hans budskap er at vanlige mennesker i USA er ufrie, og han bruker sterke virkemidler:

A relative of mine
Took a gun to his head
"Life's just too boring"
Is what his little note said
A permanent solution
To a temporary thought
No heroes nowhere
No dreams could be caught

 

He recognized the danger
So no happiness please
He was just getting even with someone
In the land of the so-called free

Orpheus Descending er tittellåten. Orpheus var i gresk mytoligi kjent som den musikalske, den som spilte så vakkert på lyre. Men som mistet sin elskede Evrydike og som snudde seg for kjapt for å se på henne etter å ha fått henne ut av dødsriket. Og denne tittellåten er heller ikke særlig optimistisk. Do you think we'll see the light / Before the blood hits the street? spør Mellencamp lakonisk i refrenget:

Til slutt tar jeg med Lightning and Luck, også det en sterk låt om et land i forfall. Spesielt dette verset gjør et dypt inntrykk, der Mellencamp forteller om et folk som ikke skjønner at deres rettigheter er tatt fra dem. Jeg kan tenke meg hvems tilhengere han her peker på ... Og musikalsk er det en nydelig sang.

Well, I took a walk just to look around
To see what I've seen my whole life
Our vanities and confusion
And people believe they have rights
And they spit at me when I told them
That the rights we thought we had are all gone
But no one seemed to notice or care
They lost 'em all in a deal somewhere

 

Musikalsk er det noen låter her som ikke helt når inn til meg, men som likefullt har tekster som gjør inntrykk. Som dette verset i Amen:

 

There are people out in the alleys
There are people across this land
There's sadness across this country
With people who just don't give a damn
We continue on with the sickness
Like we have so many times before
Amen, and amen, and shut the door

 

Det er mange amerikanske artister som siden 2016 har skrevet låter der de tar et kraftig oppgjør med trumpismen og hvor den fører USA. Jeg kan i fleng nevne Drive-By Truckers, BJ Barham og hans American Aquarium, Margo Price og hennes mann Jeremy Ivey, Dropkick Murphys, Bon Jovi, Mary Chapin Carpenter, Ryan Bingham, Dawn Landes og P!nk. Men dette her er et av de sterkeste vitnesbyrdene, John Mellencamp legger ikke fingrene imellom når han beskriver frustrasjonen og sorgen over hva trumpismen har gjort med landet hans. De fleste låtene jeg har nevnt her kan gå rett inn på min spilleliste Anti-45, som er låter amerikanske artister har laget som et bolverk mot USA's 45. president. (Unntaket på lista er engelske Michael Weston-King).

 

Dette er rett og slett et album som gjør dypt inntrykk. Laget av en 71-åring som er fortvilet over hvor landet hans står nå.

 

Karakter: 6/6.