Dette er et album som ble gitt ut så langt tilbake som 28. februar, men når det dukker opp i forbindelse med en Facebook-kommentar fra min største favoritt blant kvinnelige artister, Shawn Williams, da blir jeg interessert! Korrekt fortalt så er det en liste fra radiokanalen 103.2 Dublin City FM over låter de spilte i et 2 timers-show der de satte søkelys på musikk utgitt i år som de likte. Der var også en låt med Shawn Williams med og de posta den lista på Facebook. Williams takket, jeg fikk varsel fordi jeg følger henne på sosiale medier og da ble jeg interessert i artistene på lista. Jeg bare starta å lytte til hun som stod øverst, Amanda Fields, og hennes album fra 28.02. er altså så bra at jeg vil skrive om det.
Dette er såvidt jeg kan se på Spotify Amanda Fields debutalbum. Hun har iflg. presentasjonen der sine musikalske røtter fra Appalachene, et kompleks av fjellkjeder som strekker seg fra Newfoundland i Canada til Alabama. Et område kjent for sin rike musikkultur, artister jeg har skrevet om som også har sine musikalske røtter derfra er bl. a. Tyler Childers og Charles Wesley Godwin.
Albumet åpner med vakre What A Fool, en låt som i all sin enkelhet gir meg gåsehud. Dette er country etter mitt hjerte, og jeg hører med en gang at musikken på denne skiva har det jeg vil kalle en sal-atmosfære. Med en slik atmosfære ser jeg for meg artisten på en scene og ikke i et studio. Jeg synes det gir musikken en ekstra styrke, lydbildet blir mer ekte på en måte. Det er spesielt innen country at dette lydbildet brukes, og inntrykket mitt er at det er mer de alternative artistene og de som heller til den mer tradisjonelle countryen som tar det i bruk. Bl. a. kan en høre det på flere av låtene til Johnny Cash.
Det er ikke bare denne sal-atmosfæren, det er også den følsomme stemmen til Amanda Fields, og den lengtende pedalsteelen som gjør at denne enkle låten blir så vakker i mine ører. Når det gjelder stemmen så er det en lengsel i den som fører til at alt bare faller på plass når det gjelder denne sangen her.
2 Steppin' er låten fra spillelista til radiokanalen jeg nevnte. Om et møte på en bar, fortalt med troverdighet og følsomhet. Jeg merker at Fields forteller sine historier slik at jeg blir berørt, dette er historiefortelling av ypperste merke.
Megan McCormick heter hun som har produsert albumet og her er en liveopptreden der hun er med på I Love You More Today, opprinnelig en Conway Twitty-låt.
Megan McCormick er medvokalist på en annen låt på skiva, Moving Mountains. Fields har med duettpartner også på to låter til, og spesielt Trail of Unforgiveness, med Ryan Culwell er blitt en stor favoritt hos meg. Den konkurrerer med tidligere nevnte What A Fool om en plass på min Årets sanger 2023-liste. Det er et dramatisk skjær over musikken her som løfter den, og som får meg som lytter til å stoppe opp og bare suge den til meg.
Når jeg tar med avslutningslåten Without You har jeg presentert halvparten av sangene. Det er jevnt over et stillferdig album, framført med inderlighet og jeg blir så glad over å høre artister som klarer å gjøre musikk med en framtredende pedal steel relevant også i 2023.
Dette er et av de fineste countryalbumene jeg har hørt i år. Jeg får en så god ro i sinnet av å høre på disse sangene, og jeg håper derfor at Amanda Fields er en artist vi vil høre mye til i årene som kommer.
Karakter: 6/6.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar