Dette er et album jeg har gått og venta på som en unge venter på julaften og det har gått på repeat hos meg nesten hele tida jeg ikke har sovet fra da den ble sluppet på Spotify her i Norge ved midnatt og fram til nå.
Jason Isbell er rett og slett en spennende artist som jeg føler bare gir ut god musikk. Han har også en ektefelle i Amanda Shires som jeg også er fan av og som er med i The 400 Unit på fele og som bakgrunnsvokalist. Hun har også en egen solid solokarriere og er en del av The Highwomen, countryens kvinnelige supergruppe som kom med sitt første album ifjor.
Alle Jason Isbells plater siden han korket flasken og ble edru i 2012 har handla om det nye livet, den nye starten han har fått. Det at han har klart å reise seg opp fra rusens klamme hånd og har funnet kjærligheten og blitt far. Gleden og takknemligheten over det har vært en gjenganger på skivene etter det.
Tematikken på dette albumet er mangesidig, det er et tilbakeblikk på barndommen, det er en del sjølransaking og det er tankene allerede nå om når hans 3-årige datter blir såpass stor at hun skal fly ut av redet og leve sitt eget liv. Stor spennvidde og det begynner med det det over 6 minutter lange eposet What I've Done To Help. Jeg tolker teksten litt som Isbells dårlige samvittighet over å ha konsentrert seg om seg sjøl og få sitt liv på fote igjen etter at han ble tørrlagt og ikke så mye om andre som har det tøft som han kunne ønske seg.
Dette er en sang som virkelig tar meg, jeg kan kjenne på de følelsene Isbell beskriver her. Og når en artist klarer det så er det et tegn på en evne til gripe lytteren med sin musikk og sine tekster. Den evnen har Isbell i fullt monn og han viser det også i Dreamsicle som er et tilbakeblikk på hvordan det var for han å være skilsmissebarn. Spørsmålene om hvorfor faren må sitte på et hotellrom og at det som skjedde ikke var så ille at han måtte ut. Og der gleden var en ispinne en sommerkveld. Only Children er også fra barndommen og er om noen av opplevelsene han hadde med en kamerat som ikke er i live lenger.
Overseas er blant mine største favoritter her, et tilbakeblikk på bryllupsdagen og savnet etter kona når hun er ute på turné. Et liveopptak fra en konsert 29. februar, sikkert en av de siste spillejobbene Isbell hadde før USA og resten av verden gikk inn i lockdown.
Men det er mange høydepunkter her, som rocka Be Afraid der Isbell slår fast at "shut up and sing" ikke er veien å gå for han som musiker, en klar hentydning til beskjeden og hetsen Dixie Chicks fikk etter at Natalie Maines gikk ut med deres ærlige mening om Irakkrigen og Bush fra scena. Vi har River, der Amanda Shires fele og bakgrunnsvokal også spiller en viktig rolle for den musikalske helheten. St. Peters Autograph er Isbells trøst til Amanda når hun er i sorg over en nær venns død. Vakkert rett og slett. På It Gets Easier er Amandas fele framtredende i starten, en låt der han forteller om å våkne fra drømmer om å drikke igjen, men at han klarer å holde stand. Men som tørrlagt sier han: "It gets easier, men it never gets easy". Jeg regner med det er en følelse en som er tørrlagt må leve med hele resten av livet.
Siste låten jeg presenterer er også avslutningssporet, Letting You Go, der Isbell tenker framover om hvordan det vil bli å løsne båndene til datteren og se henne fly ut av redet og helt til det å følge henne opp kirkegolvet hvis hun gifter seg.
Har så "Reunions" svart til forventningene mine? Ja er det enkle svaret. Musikken er kanskje en tanke mer neddempa, men det har ikke noe å si. Jason Isbell har den evnen at han med sin musikk og sine tekster griper meg på en måte som gjør at jeg kan se for meg det han beskriver. Dette er definitivt en av de platene jeg vil ta med meg fra 2020.
Karakter: 6.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar