Sturgill Simpson - The Ballad of Dood & Juanita

 

Sturgill Simpson er her igjen, en artist som mer enn de fleste har sprengt sjangergrenser. Fra kompromissløs country på debuten "High Top Mountian" i 2013 og "Metamodern Sounds in Country Music" året etter (en skive jeg hadde med på min Topp 16 av Årets album i 2014) til konseptalbumet "The Sailors Guide to Earth", nr. 3 på mitt Årets album i 2016 der det var lite country, men mer blues og rock. Så kom tordenslaget "Sound and Fury" i 2019 der han øste ut sin aggresjon mot de som styrer musikkbransjen og med meget variert musikk, fra øs øs støyende rock til det mer neddempa. Før han brukte covidåret 2020 på å spille inn bluegrassversjoner av sin tidligere utgitte musikk, der jeg dessverre bare fikk med meg den første skiva. 

Når Sturgill er ute med ny musikk igjen så er det tilbake til country og bluegrass. Og det er et konseptalbum vi har å gjøre med igjen. Om Sturgills besteforeldre Dood og Juanita, han har fortalt i intervjuer at Dood er hans største forbilde og også den som introduserte han for countrymusikken. Dood ble født i 1929 og var en hardbarka militær, en mester med rifla, men som fant roen med sin Juanita og slo seg ned på en gård der de fikk en sønn og en datter. Med mulduret Shamrock og hunden Sam som trofaste medspillere. 

Skiva varer bare litt over 27 minutter og tre av de ti sporene er meget korte, den litt miltaristiske prologen og epilogen samt den litt over minuttet lange hyllesten til hunden Sam. I Ol' Dood (Part 1) blir platas helt presentert.

 

Så skjer tragedien i One in the Saddle, One on the Ground, Juanita blir kidnappet mens Dood er ute og arbeider på jordet uten å ha sin rifle med seg. Han blir truffet av skudd, men overlever og legger sammen med sitt muldyr og sin hund ut på en reise for å finne Juanita mens han ber sønnen passe på gården og ta seg av sin søster.

Shamrock får sin hyllest i en herlig bluegrass og det samme får Sam i den korte låten jeg nevnte over. Hyllesten til Juanita, kvinnen som hadde sitt navn til tross for at hun ikke hadde noen meksikansk tilknytning, er min favoritt på dette albumet. Så várt og så nydelig. Og den som er i front som musikalsk bidragsyter her er ingen ringere enn Good Ol' Willie Nelson.

Som kjent er Sturgill fra Kentucky med sin nærhet til fjellkjeden Appalachene og den særegne musikktradisjonen derfra. Det er der han har hentet både den musikalske og den tekstuelle inspirasjonen for dette albumet. Dood er tross alt sønn av en gruvearbeider i kullgruvene i Appalachene.

Dood mistet Sam under sin reise for å finne Juanita før han blir funnet av noen Cherokee. Han blir ledet til stammens eldste som forteller at Juanita er hos de, handlet bort for hester. En heftig bluegrass forteller denne historien hvordan Juanita og Dood ble gjenforent:

Og i Ol' Dood (Part II) får vi oppgjøret med kidnapperen. Han slipper ikke levende fra det, for å si det sånn.

Som nevnt, dette er et 27 min. kort album, men det er en fortettet stemning over musikken, jeg blir revet med av historien om Juanita og Dood og hans kamp for å finne henne. Musikalsk sett er Sturgill tilbake til sine Kentucky-røtter, og det er musikk som kler historien. Du forteller ikke en historie som dette med musikk som i "Sailors Guide to Earth" eller "Sound & Fury", da forteller du den med musikken fra Appalachene, fra området der historien utspant seg. 

Sturgill Simpson er som jeg har påpekt før en kompromissløs artist som du aldri helt vet hvor du har når han kommer med ny musikk. Det er ikke mange som kan gjøre dette og likevel komme ned med beina solid planta på jorda. Det gir han ikke venner blant de som har behov for å plassere artister i båser, men det gjør han til en av nåtidens mest spennende musikere. 

Som vi skjønner, dette er et meget personlig album for Sturgill. Og igjen mener jeg at han har lykkes!

Karakter: 5,5.