Sturgill Simpson - Cuttin' Grass - Vol. 1 (Butcher Shoppe Sessions)

                                           

Da jeg skrev om Sturgill Simpsons grensesprengende album "Sound & Fury" i oktober ifjor lurte jeg på hva mannen ville komme med neste gang. Og svaret foreligger nå: 20 tidligere utgitte låter i bluegrassversjoner! Og for virkelig å vise at Simøpson er en artist som går egne veier så kommer låtene, ihvertfall på Spotify, i alfabetisk rekkefølge! Det har ihvertfall jeg ikke opplevd før. Albumet kom også svært overraskende, men takket være noen utålmodige tyskere sprakk nyheten tidlig i forrige uke, noen få dager før planlagt utgivelse sist fredag 16. oktober.

Her er 20 låter, 7 fra debuten "High Top Mountain", 7 fra "Metamodern Sounds in Country Music", 2 fra "A Sailor's Guide to Earth" som var et klart brudd med de to første albumenes countrysound, og 4 fra bandtida før Simpson gikk solo. Altså ingen fra "Sound & Fury", men det skulle nå godt gjøres å klare å lage bluegrass ut av den musikken som i mange tilfeller var øs øs med lyd. 

Pga. at låtene kommer alfabetiusk får vi de to fra "A Sailor's Guide to Earth" som første og tredje låt, og All Around You er blitt en helt annen låt:

Enkle og nydelige Breakers Roar er blitt en skikkelig livlig sak som er minuttet kortere enn originalversjonen. Men jeg må si at jeg digger denne også:

Men dette grepet med å ha låtene i alfabetisk rekkefølge har sine ulemper. For det går utover variasjonen. Den er der i fullt monn i første halvdel, men i andre halvdel får vi mange like låter etter hverandre, jeg skulle ønske at de var mer spredd slik at de ikke gikk i ett med hverandre som spesielt låtene fra 13 til 16 gjør. 

Men I Don't Mind er en musikalsk perle. En av de eldste låtene på skiva, fra da Simpson spilte i bandet Sunday Valley:

Life Ain't Fair and the World Is Mean er like herlig her som på "High Top Mountain". Og fortsatt er den et bitende oppgjør med musikkindustrien:

Life of Sin fra "Metamodern Sounds...." er også blitt rå i bluegrasstapning:

I det hele tatt så er det tydelig at Sturgill og hans musikere koser seg glugg med å gi gamle låter ny innpakning. Skiva ble spilt inn i juni etter at pandemien gjorde en brå slutt på stadionturneen med Tyler Childers samt at Sturgill og kona også fikk føle coronaen på kroppen sjøl. Jeg synes også at sangeren Sturgill Simpson kommer godt fram her, faktisk en god del bedre enn på "Sound & Fury" som til tross for at det var et storslagent album var preget av en vokal som på en måte var bakpå musikken. Her er han i front og viser hvilken eminent sanger han er.

Et meget godt eksempel på det er avslutningssporet Water in a Well fra "High Mountain", der vi får et møte med den følsomme Sturgill:

Alt i alt så må jeg si at dette albumet er en gledelig overraskelse fra en artist som vi aldri helt blir klok på hva han vil gi ut rundt neste sving. Som nevnt trekker det ned at det er noen låter som glir inn i hverandre pga. at de er satt opp alfabetisk, men i det store og hele er dette musikk som jeg har kost meg skikkelig med de siste dagene. Og Sturgill har mer enn antydet at det kommer mer bluegrass, det tyder da også albumtittelen på.

Karakter: 5,5.