John Amadon fra Reno, Nevada må være den artisten jeg har skrevet om med minst følgere på Spotify. Ikke flere enn fem er det som følger han, likevel kom jeg over en artikkel om hans nyeste album og da ble jeg sjølsagt interessert.
I følge denne artikkelen er dette hans 5. album, men bare to av de tidligere er på Spotify, det seneste i 2014. Dette skal være det første han produserer sjøl, og grunnet pandemien spiller han også det meste av instrumentene. Men litt hjelp har han fra et par musikkompiser, Scott McPherson og William Slater.
Det hele åpner med Poor Theresa, en låt som setter tonen for flere av sporene på skiva, småfengende gitarbasert pop i et landskap som jeg liker med Amadons lyse stemme som på en måte duver over musikken. En trist historie som fortelles om en jente too young to be cold.
Jeg vil vel kalle dette behagelig musikk, og det er tydelig at Amadon er en dyktig musiker og at han skriver bra sanger. Men det er også gjennomgående på YouTube at sangene hans der har svært få avspillinger. Så sjøl om det står i artikkelen jeg linket til at han har bak seg album som har fått mye ros av kritikere så er det tydeligvis en artist med lite kommersiell suksess. Eller så er det på andre kanaler at han har sine fans. Uansett så synes jeg det er flere fine sanger på denne skiva, sanger som jeg kan slappe av til og høre flere ganger. Som Pentacle Mind.
Låten jeg liker best er Without a Doubt, om to helt ulike personligheter som tiltrekkes av hverandre. Her er det steel-gitar og en fin countrytwang og jeg har like så godt tatt den inn på min spilleliste over Årets sanger for i år.
Det er 12 låter her, på et album som klokker inn på drøye 50 minutter. Det er et par av de som jeg ikke får helt under huden, men resten liker jeg. Francine begynner behagelig akustisk før den blir en småfengende poplåt med godt gitarspill.
I det hele tatt så synes jeg Amadon på denne plata viser at han er mer enn kompetent på gitaren, og han spiller også variert. Musikken er også melodiøs, og jeg liker rytmen i mange av låtene.
Til slutt tar jeg med To Get Back Home, som viser at også John Amadon kan det å variere sin musikalske uttrykksmåte.
Konklusjonen etter å ha hørt denne plata flere ganger er at du ikke trenger å ha allverdens med følgere på Spotify eller YouTube for å lage god musikk. Det synes jeg John Admadon er et meget godt eksempel på.
Forresten så finner jeg ikke Amadon på Facebook, så dette ser ut til å være en kar som har et avstandsforhold til sosiale medier.
Karakter: 5.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar