Achille Lauro - 1969 Achille Idol Rebirth

 

Det italienske fenomenet Achille Lauro er definitivt min musikalske oppdagelse for 2020. Helt fra hans fantastiske opptredener på San Remofestivalen første uka i februar har han trollbundet meg med henførende musikk som jeg har tatt imot med åpne armer og ører. Og til tross for pandemien som lamma Italia fra slutten av februar og utover våren har dette vært et meget produktivt år for han.

To singelutgivelser, en bok bygd på en av disse singlene, et minialbum (eller EP), "1990" som kom 24. juli og nå to måneder senere et fullverdig album med 16 låter og voksne 51 minutter med musikk. I anmeldelsen av "1990" stussa jeg over at singlene Bam Bam Twist og 16 Marzo ikke var med, men på dette albumet her er de sammen med både hans San Remolåter fra ifjor og i år, Rolls Royce og Me Ne Frego. Sistnevnte ble inngangspotrten min til Achille Lauros verden og jeg har beskrevet den i tidligere blogginnlegg med oppsummering av årets Eurovisionsesong.

Jeg har ikke lært meg mer italiensk siden sist, men jeg føler at det ikke gjør noe, for jeg får likevel innblikk i kunsten til en musikkens tusenkunstner. Achille Lauro er også mer enn bare en musiker og en sanger, han er et fenomen som spiller en rolle i nesten hver låt. Han elsker å provosere i kleesveien og i uttrykksmåte og er i så henseende kompromissløs. Men midt oppe i dette aner jeg en følsom artist som får ut sine følelser og sitt indre og ytre liv i sin kunst, sin musikk og sin måte å være på. 30-åringen er egentlig et vandrende kunstverk.

Han var ikke smålåten da han albumdebuterte som 24-åring i 2014 med "Achille Idol Immortale". Da har du sjøltillit på linje med fotballspilleren Zlatan, som også er stor i Italia. Og nå altså "1969 Achille Idol Rebirth", en gjenfødelse.

Albumet åpner med rocka Maleducata, der det i parentes står at den er Official Soundtrack på Baby 3, tydeligvis en film, men jeg er ikke 100% sikker. Så får vi de to singlene som kom etter San Remo, først Bam Bam Twist, med en video som er åpen for mange tolkninger:

Så får vi 16 Marzo, en låt som gir meg gåsehud. Jeg har forstått det sånn at det handler om et brudd, og en liten stund etter at låten ble sluppet kom det en bok fra Achilles Lauros hånd med samme navn. Den har jeg forstått er med tekster relatert til låten og da til det bruddet. Jeg trenger ikke forstå teksten for å skjønne alle følelsene som ligger i låten, og Achille legger tydeligvis det han har av følelser i framførelsen. En utrolig sterk låt som kommer høyt på min Årets låter-liste, garantert! Jeg får en klump i halsen av å kjenne på den smerten som ligger i musikk og sang her:

Achille samarbeider med mange musikere på sine låter, der Me Ne Frego er en av to låter der han står alene. Boss Doms går igjen på 9 låter, vi har Gow Tribe, og vi har artister som er med på enkeltlåter. Og så merker jeg at Achille har en forkjærlighet for å namedroppe kjente personer og steder i mange av låtene, som Marilyn Monroe, Elvis, Palm Springs, Las Vegas, Louvre, Moulin Rouge. Ser jeg på coveret finner jeg nevnte Monroe og Elvis og også James Dean og Jimi Hendrix og jeg kan tenke meg at dette er artister og personligheter som inspirerer Achille.

Rolls Royce er låten Achille deltok med i fjorårets utgave av San Remofestivalen:

Jeg tar ikke med Me Ne Frego siden jeg har skrevet om den og postet den før. Men jeg sitter med et inntrykk av at tiden fra og med fjorårets San Remodeltakelse og fram til dette albumet har vært et eneste stort kunstverk, eller performance om man vil. Det hører med til sjeldenhetene at artister er med i San Remo to år på rad, så det forsterker følelsen av at dette er en eneste lang performance som innebar at han fikk delta både ifjor og i år.

C'Est La Vie er med to ganger, først sammen med Fiorella Mannoia, en 66 år gammel artist og skuespiller og så som avslutningsspor framfører Achille den alene og mer neddempa. Jeg tar med duettversjonen med nevnte Mannoia:

Den mektige tittelåten 1969 må sjølsagt med. Gitt ut ifjor sommer og bekrefter at dette har vært en eneste lang performance siden San Remo i februar 2019:

Noe av det som gjør Achille så fascinerende er at han også musikalsk varierer sin uttrykksmåte. Han går ikke av veien for å rocke, og han har også klare innslag av hip hop. Sistnevnte sjanger er vanligvis ikke min gate, men ingen regel uten unntak og som alt annet så fungerer det meget bra når det er Achille som gjør det.

Det er ingen av de 16 sporene her som ikke faller i smak. Jeg har da også sterkt sansen for Roma der Achille mer snakker enn synger. Det blir faktisk ikke et drawback at jeg ikke forstår språket fordi musikken har en så fin rytme:

Forførende Je t'aime blir den 7. og siste låten jeg tar med:

Det er risikabelt å anmelde et album fra en artist jeg er blitt så stor fan av. Objektiviteten blir lett kasta over bord da, men jeg er dønn ærlig når jeg mener at dette er et mesterverk som fullfører den lange performancen dette har vært siden San Remo ifjor. Dette er så variert, og det er så mye her som er rett ut nydelig musikk. Så dette er garantert ei plate jeg kommer til å ha høyt på min liste over de beste albumene i 2020.

Karakter: 6.