Zephaniah OHora - Listening to the Music

Jeg oppdaga ikke newyorkeren Zephaniah OHoras debutalbum "Lost Highway" fra 2017 før året etter og jeg forelska meg fullstendig i musikken på den skiva. Såpass at jeg bare måtte skrive om den. Jeg var så heldig å få se og høre han på Moskus i Trondheim 20. august-18 og jeg fikk også en prat med han. En meget sympatisk fyr. Han signerte en CD til min gode amerikanske venninne Kathleen Gosselin i Massachusetts og det ble den siste CD-en jeg sendte til henne. Hun var glad i denne typen country, men var allerede på det tidspunktet kreftsjuk. Hun døde nå i mai uten at vi fikk treft hverandre fysisk, derfor har OHora blitt en artist som har en spesiell plass i hjertet mitt.

På denne plata er OHora ennå mer old school enn på debuten. Det er et klart 60-tallspreg på plata, tankene går f. eks. til Lee Hazelwood og den musiken som gjorde han  til en stjerne i 60-årene. Og at OHoras store forbilde er Merle Haggard er tydelig å høre. Stilen på denne plata skinner igjennom helt fra åpningssporet Heaven's On the Way og ut alle 12 sangene. Det gjør at det er litt lite variasjon utenom at han har både ballader og de litt raskere låtene. Jeg får en liten følelse av at det er litt ensformig, men når det er sagt, så skårer OHora høyt på framføring, ekthet, sjel og nerve i musikken. Den er der i fullt monn, og derfor er dette også et album som er såpass bra at det er vel verdt å skrive om.

Jeg begynner med Black & Blue.

 All American Singer er OHoras lille kommentar til dagens amerikanske samfunn. Og det er mer obervatøren vi hører, han som ser og registrerer hvordan ting er, men som er glad for at han sjøl er en amerikansk sanger. Jeg synes dette er en fin måte å formidle dagens amerikanske samfunn på, en trenger ikke å bruke de store ordene for å nå fram. Bare det å si at han står opp for demokratiet er et solid statement ift. hva som skjer i USA nå om dagen. Et høydepunkt på skiva denne låten her.

Tittelsangen er også en perle, om gleden av å høre en god gammeldags countrysang på radioen, en reise tilbake til et øyeblikk som tydeligvis definerte OHoras musikksmak- og stil.:

Og det bli ikke mer country enn på When I've Got No More Tears to Cry:

Den fineste balladen på albumet er We Planned to Have It All. OHora har en følsom stemme som virkelig kler sanger som dette:

Til slutt må jeg ta med en sang som forteller om følelsen en har av at en musikalsk sett egentlig ikke hører hjemme i 2020, Living Too Long:

Når det er sagt så er all musikk tidløs i mitt hode. For liker jeg en sang så er det for livet, ikke bare for der og da. Det er det som er feilen med de som bare går etter likstemusikk, det blir mer å konsumere musikk enn å lene seg rolig tilbake og nyte den og la den synke inn og sette spor i deg.

Derfor er det jammen meg godt at vi har musikere som Zehaniah OHora som holder old school countryfanen høyt hevet og som hever seg over det som skal være moderne i dag, innen country spesielt og musikk generelt.

Og jeg håper derfor at det blir mulig å se OHora på ei norsk scene igjen.

Karakter: 5.