Achille Lauro - 1990

Som faste lesere sikkert har fått med seg ble jeg bergtatt av multitalentet Achille Lauro under årets San Remofestival første uka i februar. Egentlig vet jeg ikke helt hvor jeg skal begynne, men han gjorde sine opptredender den uka til et helhetlig kunstverk, utkledd som historiske personer hver gang. Jeg har ikke fått tak på hvem han spilte de to første kveldene, men coverkvelden var han David Bowie/Ziggy Stardust da han sammen med artisten Annalisa framførte en kvinnefrigjøringssang Mia Martini stilte med i San Remo på begynnelsen av 90-tallet. Jeg skjønte ikke teksten, men framføringa var som et lite teaterstykke der budskapet kom krystallklart fram. Så under finalekvelden var han dronning Elizabeth I og jeg stod på stuegolvet og rådigga framfor TV-en.

Det er noe Gram Parsons over Achille Lauro. En som tør å gå sine egne musikalske veier, som er innovativ, som er kunstner til fingerspissene. Etter San Remo kom han i april med låten 16 Marzo som omhandla et brudd og like etter en bok med samme tittel med tekster knytta opp mot temaet i låten.

Og nå album med artistens fødselsår som tittel (ifjor kom han forøvrig med et album som het 1969). Med egne versjoner av sju 90-tallslåter som har betydd mye for Achille Lauro på hans vei som artist. Han formelig leker seg med disse sju låtene, der Eurythmics-hiten Sweet Dreams er den mest kjente for meg, her er før nevnte Annalisa med:

Albumet er gitt ut i to versjoner, en med bare de 7 låtene som tils. varer i drøye 24 min., og mange vil nok da bare kalle det for en EP. Men det er også gitt ut i en DeLuxe-utgave der det er en liten intro til hver låt, og det er der jeg skulle ønske at jeg kunne italiensk, så jeg helt forstod budskapet i både introene og låtene. Introene og låtene heter:

FM 19.90 - Amore in Pillole (Kjærlighet i piller) - 1990 (Back to Dance)
FM 90.91 - 3 Ore a Notte (3 timer pr. natt) - Scat Men
FM 92.93 - Dissonanza Emotiva (Emosjonell dissonans) - Sweet Dreams
FM 94.95 - Re Della Misere (De fattiges konge) - You and Me
FM 96.97 - Ave O Maria - Summer's Imagine
FM 98.99 - Il Banco degli Imputati (Den tiltalte bank) - Blu
FM 20.00 - Non e Shakespeare (Det er ikke Shakespeare) - I Wanna Be an Illusion

Som sagt, jeg skulle så gjerne kunnet italiensk så jeg hadde skjønt budskapene bedre, men det jeg ihvertfall skjønner er at vi har å gjøre med en artist som ønsker å frambringe følelser hos folk med musikken sin. Og det klarer han til tross for at jeg ikke forstår språket. For musikken er nydelig, stemmen til Achille Lauro er både følsom og arrogant på samme tid, en blanding som virkelig tiltrekker meg. Det virker som han prøver å bygge opp en kjølig distanse til det samfunnet og den verden han portretterer. Låten i San Remo, Me Ne Frego, som betyr "Jeg bryr meg ikke" tolker jeg som et budskap om å være den en vil hele tida, uansett. Han fikk mye kritikk for den låttittelen, for det var et begrep mye brukt av fascistene under Mussolinis styre. Men kritikk som Lauro tydeligvis heva seg over, med et ønske om å ta tilbake det uttrykket og bruke det slik det skal og er ment.

Musikk er universelt, og språkbarrieren til tross blir jeg dratt inn i stemninga til hver låt. Her åpningssporet som er deilig fengende 90-tall:

Achille Lauro har med seg mange artister på sine prosjekt, også på denne skiva. Han er kontroversiell, men samtidig en som andre italienske artister tydeligvis ønsker å samarbeide med. På Scat Men har han med Ghali & Gemitaiz. Og en video som er et kunstverk i seg sjøl:

Til slutt har jeg lyst til å ta med Blu som også er en nydelig låt. Artisten som er med her kaller seg Eiffel 65, og var den som ga den ut originalt og fikk en hit med den. En låt der Achille Lauro får fram den unike følsomheten som ligger i stemmen hans:

Vil også nevne You and Me som er så reinhekla EDM som det kan bli. Noe foraktelig har jeg hengt meg på Åge Steen Nilsen når han kaller EDM for Elektronisk drittmusikk. Men som med alle sjangre så finner jeg gullkorn også innen EDM. Låten Rein Alexander deltok med i MGP i år er et godt eksempel på det, men jammen er You and Me det også. Med Achille Lauro, Alexia (sang) & Capo Plaza (rap) blir låten et mesterstykke som viser meg at også EDM kan gi meg låter som berører.

Me Ne Frego og 16 Marzo er ikke med her, det er heller ikke en annen kremlåt Lauro ga ut nå like før albumet, Bam Bam Twist.  Fordi de er nyskrevne låter mens det på albumet altså er 90-tallslåter som er tema. Og at disse tre låtene jeg nevnte her mer er enkeltstående prosjekt. 16 Marzo er jo som nevnt både låt og bok og er en enhet i seg sjøl.

Uansett så er dette så helstøpt at jeg ikke er i tvil om hvilken karakter jeg skal gi. OK, jeg innrømmer glatt at jeg er blodfan, men når skiva tilfredstiller mine forventninger 100% så blir det sånn:

Karakter: 6.