Jeg må innrømme at det har ikke vært så mye rock som jeg hadde ønsket blant de platene jeg har skrevet om i år, og ihvertfall ikke mye heavy metal. Så derfor er det på høy tid at jeg omtaler et album i den sjangeren. Det ble utgitt i april, men det får så være.
Vi snakker om Trivium fra Florida, og deres 9. studioalbum. Et band som ble starta i 1999 og som ga ut sin debut-fullengder fire år senere. Av originalbesetninga er det kun vokalist og gitarist Matt Heafy som er igjen. Ellers består bandet nå av: Corey Beauliau (gitar, growling bakgrunnsvokal), Paolo Gregoletto (bass og bakgrunnsvokal) og Alex Bent (trommer).
Growling er ikke helt min greie, bl. a. fordi jeg opplever det vanskelig å få med meg teksten. Det er ikke noe stort problem her. Ren vokal er det mest av, men growlingvokalen er såpass tydelig at jeg får med meg deg meste av teksten. Det er for meg et stort pluss. Ellers så liker jeg meget godt at bandet varierer det musikalske uttrykket. Her er en bra dose power metal og vi får også solid, standard heavy metal. Jeg har vel ikke opplevd en sjanger med så mange subsjangre som heavy metal, og jeg må ærlig innrømme at jeg ikke er noen ekspert på alt dette.Derfor blir det ikke noen utbrodering av hva Trivium er innom på denne plata, bortsett fra at jeg altså hører at de er en del innom power metal, som jeg liker godt. Trøkket, energien og tempoet som er i denne subsjangeren setter jeg stor pris på.
Etter den lille og sakrale starten med XI kjøres det hele tøft og sterkt i gang med tittelsporet What The Dean Men Say:
Ved å høre på denne musikken skjønner jeg hvor mye jeg har savna heavy metal dette vanskelige året, og jeg registerer at det fremdeles er musikk som rensker opp i mitt indre ved at jeg får ut oppdemma frustrasjon over at vi firtsatt lever med restriksjoner som bl. a. har fratatt oss festivaler og uendelig mange musikkopplevelser spesielt og kulturopplevelser generelt. Det er en frustrasjon som må få sitt utløp, og det føler jeg at jeg får gjennom denne musikken.
Catastrophist er også en kremlåt i den sammenheng. Hvem denne katastrofale personen de synger om er er jo sjølsagt opp til hver enkelt å tolke. Jeg tenker på han som pr. nå behandles på et militærsjukehus på i Washington D.C., men som sagt, dette er opp til hver enkelt å tolke. Musikalsk sett så elsker jeg både gitarspillinga og tromminga her, rett og slett pur klasse:
Jeg opplever også at Trivium jevnt over er rimelig melodiøse i uttrykket, og det er noe jeg også setter pris på. Sånn sett er det typisk at det er låten som er minst melodiøs og med mest growling som er den eneste jeg ikke helt har klart å ta til meg, nemlig Amongst The Shadows & The Stones. For sjøl om det er positivt at growlingvokalen er av en slik art at jeg forstår det meste av teksten så er det noe med mengden. Men ellers er dette i mine ører et aldeles utmerket album av et mer enn kompetent band.
Bleed Into Me er derfor også en fremragende låt:
The Defiant må også trekkes fram. Starter med heftig power metal og growling og utvikler seg til et av de mektigste sporene på skiva. Og en låt der growling og ren vokal utfyller hverandre på en aldeles utmerket måte.
Til slutt tar jeg med Scattering The Ashes som til tider er en melodiøs perle:
Dette albumet med Trivium oppleves som en ren befrielse. Jeg må ha variasjon i den musikken jeg hører på, og sjøl om jeg elsker country og americana så har det vært vel mye slagside i den retninga på meg i år. Så å få høre ei plate med et så knallbra metalband som Trivium er rett og slett en forandring som fryder mine ører.
Karakter: 5,5.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar