Levellers - Peace

Levellers er et engelsk folkrockband danna i Brighton i 1988 og har sitt navn fra en politisk bevegelse under de engelske borgerkrigene fra 1642 til 1651. Bandet hadde sin storhetstid på 90-tallet med flere opptredener på hovedscena på Glastonbury samt flere album og låter som havna høyt på de britiske listene. Bandet har vært tydelige på sitt politiske ståsted et stykke ut på venstresida.

Det er takket være en kompis jeg har blitt oppmerksom på de, og det falt sammen med at de nå i august kom med et nytt album. Fire mann er fortsatt med fra oroginalbesetninga: Mark Chadwick, Jeremy "Jez" Cunningham, Charlie Heather og Jonathan Sevink. Simon Friend kom med i 1990 og Matt Savage i 2003.

På denne plata her skjønner en bandets ståsted allerede på første låt, Food Roof Family:

Oh, it's exquisite
That the ones who destroy it
Are the ones who need it
Now that's exquisite

 

And each decision
Leads to indecision
Fear of the recognition
Of the truth

 

 

Musikalsk minner dette meg litt om Big Country, det skotske folkrockbandet som hadde stor kommersiell suksess på 80-tallet, et band jeg hørte mye på da. Big Country var nok mer pompøse (ikke noe negativt i det), men likevel så er det noen likheter som jeg setter pris på. Og det er spesielt de fire første låtene på dette albumet som virkelig går hjem hos meg.

 

Generation Fear er som en skjønner av tittelen om generasjonsmotsetninger, om de middeladrende og eldre som stenger dørene i frykt for ungdommen som demonstrerer i gatene. Men som også kjemper kampen for et mer rettferdig samfunn for hele befolkningen, også de som altså stenger dørene i frykt for de:

 

Four Boys Lost er om fire karer fra et lite lokalsamfunn utem på sjøen for å tjene til mat på bordet for seg og sine, men som forliser. En sterk historie:

 

Så har vi kanskje det sterkeste sporet på denne skiva, Burning Hate Like Fire. Om det som er blitt gjennomgangsmelodien i dagens samfunn, å hate de en er uenig med, uviljen mot å gå i dialog, men heller bygge opp til polarisering og tette skott mellom mennesker etter hvilke politiske synsøpunkter de har. 

 

Dette er fire låter som forteller meg at dette er et band som ikke vil stå likegyldige og bare se på det som skjer i sine lokalsamfunn, i sitt land og i verden. De ønsker å sette pekefingeren på det som er galt, og det er sannelig godt at vi fortsatt har slike artister og band som har et budskap, som vil noe med musikken sin utover det å underholde.

 

Så er det ikke så at de resterende sju låtene er dårlige, aldeles ikke. Men disse fire første er de som virkelig gjør denne skiva for meg. Men en låt som jeg er blitt glad i av de resterende er The Men Who Would Be King. Her er et liveopptak fra Liverpool få dager før verden gikk inn i lockdown i mars:

 

Ankepunktet er at noen av låtene blir vel like, at det er litt lite variasjon sånn sett. Men det rokker ikke ved inntrykket av ei solid plate fra et band som har mye på hjertet.

 

Karakter: 5.