Ærefrykten er stor når jeg gir meg i kast med et nytt album med Motorpsycho, Norges kanskje mest innflytelsesrike rockeband de siste 25-30 årene. Ikke bare når jeg skal lytte på musikken, men også skrive om den. For dette er mektige saker, særs mektige saker. Men også veldig variert. Noe på denne plata er uten tvil den beste rocken jeg har hørt i år, mens noe er tung materie å fordøye. Det kreves med andre ord mange runder med øreklokkene, og det krever at jeg som lytter er fordomsfri i forhold til det jeg får servert. Og når det gjelder Motorpsycho så kan ikke musikken deles inn i låter eller sanger, dette er komposisjoner. Spesielt når det gjelder halve skiva, mastodontiske N.O.X.
Det er 1 time og 24 minutter musikk, halvparten av tida går med til dette midtpartiet, og det er fire komposisjoner som omkranser det på hver sin side. Og det er de fem delene av N.O.X. som er det mest utfordrende for meg, noe jeg kommer tilbake til. For musikken ellers er gnistrende god rock som bare er til å omfavne. Starten med tittelsporet, The Same Old Rock (One Must Imagine Sisophys Happy) og The Magpie er formidabel. Ren nytelse for en som er glad i rock og glad i mye lyd. Dette er tre utrolig spennende og varierte komposisjoner og tittelsporet som åpner det hele er tekstmessig en glimrende kommentar til den verden vi lever i nå:
The Same Old Rock, med en undertittel som peker på Sisophys fra det greske sagnet om han som rullet en rund stein opp en bakke bare for å oppleve at den rullet ned igjen når han kom til toppen, som ufortrødent gikk på oppgaven igjen og igjen og igjen....... Dette er et spor som det svinger godt av, og igjen, mye grom lyd:
The Magpie er favorittsporet mitt på skiva. Bedre rock enn det her har ihvertfall ikke jeg hørt i år. Et stykke musikk som har alt det jeg som rockefan begjærer, dette er musikk som jeg bare blir sugd inn i og som jeg bare må nyte med hud og hår. Soleklart inn på min liste over Årets låter for 2020, sjøl om en altså ikke kan kalle Motorpsychos musikk for låter:
Akustiske og enkle Delusion (The Reign of Humbug) blir et vakkert mellomspill før den 42 minutter lange og femdelte komposisjonen N.O.X. starter. Her er det lite vokal, og her er musikk som setter enorme krav til meg som lytter. Deler av det er monoton og repeterende musikk, noe jeg ofte sliter med å like. Og jeg må bare innrømme at noe av det, som f. eks. den siste delen Circles Around the Sun Pt. 2 rett og slett blir vel høytravende for meg og jeg melder pass, mens Pt. 1 av Circles Around the Sun som starter dette verket er besnærende og mektig så det holder. Jeg synes ikke det er riktig av meg å poste noen av disse sporene, for det blir å trekke et element ut av en stor helhet som må høres i sin helhet. Men at dette er stor musikk levert av det aller ypperste vi har av musikere i Norge uansett sjanger og stilart, det er heva over enhver tvil. Sjøl om altså litt av det blir vel krevende for meg.
Og akkurat som rett før N.O.X. så kommer det rett etter en vakker liten akustisk sak, nå for å roe ned etter det vell av inntrykk som det store verket har gitt meg som lytter. Før albumet avsluttes med tre komposisjoner som viser den variasjonen som er i Motorpsychos musikk. Dreams of Fancy er til tider bare vakker, uten vokal, men jeg slapper av og nyter før det blir en god del mer lyd og også vokal. The Dowser er en rolig liten sak med en avslappende vokal før det hele avsluttes med fullt trøkk i The Chrome:
Det er ihvertfall klinkende klart at Bent Sæther, Hans Magnus Ryan og Tomas Järmyr har levert et nytt klassealbum, et mesterverk på mange måter. Og jeg har et inntrykk av alt disse karene driver med er så gjennomtenkt, det er ikke noe som er overlatt til tilfeldighetene. Etter å ha hørt musikken mange ganger så føles det at hvert enkelt spor har en helt naturlig plassering på albumet, det kunne ikke vært andre steder for å si det sånn.
At Motorpsychos konsert med Ole Paus og også med Manic Street Preachers på plakaten på årets Olavsfestdager gikk med i coronadragsuget var et av mange harde slag dette hersens viruset har gitt oss i år. Konserten er satt opp igjen på nøyaktig samme dato neste år, 31. juli og måtte vi da ha fått en vasine som gjør at det blir noe av. Vi er i september nå og jeg har mine bange anelser. Måtte ikke de slå til sier jeg bare!
Karakter: 5,5.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar