Willie Nelson - Last Man Standing

Willie Nelson feirer gårsdagens 85-årsdag med nytt album. Og igjen så er det et potent og godt countryalbum med en fin blanding av fengende låter, midtempolåter og et par nydelige ballader. Mannen er et unikum, og det virker som han skjønner det sjøl i tittellåten som åpner skiva der han nevner en del av sine kolleger som er borte (bl. a. Waylon Jennings, Ray Price og Merle Haggard) og som han har levd like hardt som. "I don't want to be the last man standing, or wait a minute maybe I do" åpner sangen med....

Så kommer spenstige Don'Tell Noah med en ny underfundig tekst der Nelson også innrømmer: "I've been crazy all the time". I herlige Bad Breath er Nelsons budskap at vi ikke må klage så mye, dårlig ånde er tross alt bedre enn ingen ånde, og det er jo sant :)

Gode gamle Willie viser på denne skiva også at alder ikke trenger å bety noe for stemma, for den er fortsatt full av følelse og innlevelse. At mannen var 84 da han spilte inn denne skiva er nesten ikke til å tro, men stadig flere artister beviser nå at høy alder er ingen hindring for å lage solid musikk og ingen hinder for å synge bra. Flere gode musikere har Nelson med seg på dette albumet, blant de ingen ringere enn bluegrassdronninga Alison Krauss.

Me and You er en fengende flott låt:

Something You Get Through er ei nydelig ballade med en god porsjon livsvisdom. Det å miste noen som står deg nær er ikke noe du kommer deg over, men noe du må komme deg gjennom. Jeg kan kjenne meg igjen i det. Ready To Roar er musikkmessig i grenselandet til gladjazz, mens i Heaven Is Closed fastslår Nelson lakonisk: "Heaven is closed, hell is overcrowded so I think I'll just stay where I am":

I Ain't Got Nothin' er en drivende pianobasert countryrocksak mens She Made My Day er en herlig fengende låt, "She made my day but ruined my life" er også en underfundig måte å si ting på. I'll Try To Do Better Next Time er en slags oppsummering der Nelson igjen tenker på de han har mista på veien. En vakker låt der musnnspillet også får en sentral rolle:

Skiva avsluttes med ettertenksomme og bluesaktige Very Far to Crawl og jeg sitter tilbake og tenker at jeg har hørt et kanonalbum. Alle mine fordommer knytta til alder og det å lage og levere musikk som berører må jeg bare kaste på båten. For dette er intet mindre enn årets countryalbum så langt.

Karakter: 6.