Nytt album fra James Dean Bradfield, Nicky Wire og Sean Moore er alltid en begivenhet, så også denne gangen. Manics har også gjort det til en vane å gi fansen demoversjonene av låtene i en DeLuxeversjon, og på den er det også to ekstra låter. Jeg velger her å se bort fra demoversjonene, da jeg mer ser på det som en gest til fansen. Men når det er sagt så er det sjølsagt interessant å høre hvordan låtene var i starten, da de var mer nedstrippa.
Manics har som vanlig mye de ønsker å formidle, både musikalsk og tekstmessig. De legger ikke skjul på sitt politiske ståsted et stykke ut på venstresida og slik må vi også tolke albumtittelen. I utgangspunktet virker den pessimistisk, at motstand er nytteløst. Men kjenner jeg Bradfield & co. rett så er nok meninga at motstand mot det som er rett og riktig for folk flest er nytteløst.
Musikken er som alltid mektig og til tider storslått, og det er noe jeg liker. Derfor er det mange låter som griper meg, og mest av alt "Liverpool Revisited" som er en hyllest til byen Liverpool for at de aldri ga opp i kampen for rettferdighet for de 96 som døde på Hillsborough den fatale dagen våren 1989. De holdt ut og de fikk rettferdighet for de 96, om enn veldig seint. Som fotballfan og en som har de dramatiske TV- og avisbildene på netthinna den dag i dag så er dette en spesielt sterk sang:
En låt som med all sin storslagenhet gir meg gåsehud er "Distant Colours" Manics vet akkurat hvilke knapper de skal trykke på for at jeg som lytter føler meg helt henført:
"International Blue" var første singelen, etter sigende er dette et tilbakeblikk på den musikken som forma medlemmene i Manics da de var unge. Den samme japanske unge kvinnen som var med i videoen til "Distant Colours" er med også her, og igjen en video som gir rom for mange tolkninger.
Manics liker også å fortelle om personer de mener fortjener å bli framheva, som gatefotografen Vivian Maier i "Vivian" og en av Wales' største poeter Dylan Thomas og hans stormfulle og alkoholiserte ekteskap, i sangen "Dylan and Caitlin". Artisten The Anchoress (Catherine Anne Davies) er her med på vokal som Caitlin, noe som også er blitt en tradisjon for bandet, å ha med en kvinnelig vokal på en av låtene på hvert album:
"A Song for the Sadness" er også en mektig sang som gjør inntrykk på meg, både musikalsk og tekstmessig:
Det som jeg liker med dette bandet er at alt virker så gjennomtenkt, og da tenker jeg både på musikk og tekster. Det er en tydelig mening med det musikalske uttrykket i hver sang og det er også helt tydelig at Manics ønsker å fortelle historier til ettertanke, som gjør at lytteren stopper opp og tenker litt ekstra. Det gjelder også for "In Eternity":
Åpningssporet "People Give In" er av albumets mer rolige låter sjøl om den også har et sterkt budskap til folket om å holde seg sterke, ikke gi opp sjøl om en eldes. "Sequels of Forgotten Wars" og "Broken Algorithms " er også sterke låter sammen med litt roligere "Hold Me Like Heaven". Avslutningssporet på det ordinære albumet "The Left Behind" og bonussporet "A Soundtrack To Complete Withdrawal" er vel de to låtene som ikke tar meg helt, spesielt sistnevnte blir noe stillestående etter min smak.
Det andre bonussporet, "Concrete Fields" må også nevnes, ikke minst for de avsluttende verselinjene We had joy/we had fun/we had some seasons in the sun "Some" er lagt til ellers er dette identisk med refrenget i Terry Jacks' monsterhit fra 1974, "Seasons in the Sun". Artig at Manics hedrer Jacks og hans vakre og tidløse mesterverk på den måten.
Dette albumet har vokst på meg for hver eneste lytt og konklusjonen min er at Manic Street Preachers fortsatt er aktuelle og at de fortsatt leverer storslått rock til meningsfulle tekster.
Karakter: 5,5.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar