Waylon - The World Can Wait

Nederlandske Willem Bijkerk har Waylon Jennings som sitt store forbilde, og da sa artistmnavnet seg sjøl. Han var ene halvdelen av Common Linnets som kom som en rakett de siste dagene før Eurovision 2014 og ble nr. 2 med den vakre countryballaden "Calm After the Storm". Waylon gikk ut av Common Linnets etter det for å fokusere på sin solokarriere, men er tilbake i Eurovisionmanesjen igjen i år som Nederlands forhåndsutvalgte artist. Blant fem aktuelle låter valgte han den røffe countryrockeren "Outlaw In Em'" og den er sjølsagt med på albumet han slapp nå på fredag 13. april. De fire andre er også med på skiva uten at jeg vet hvilke av låtene på albumet som var alternativer til "Outlaw In Em'", her fra lanseringa av den som Nederlands ESC-låt av året:

Så over til albumet som helhet og jeg må si at Waylon her gir oss country og countryrock av høy kvalitet. Han har den rette stemma for denne musikken, røff og litt raspete og han har en ekthet i låtene som jeg liker. Til tider kan han balansere på ei stram line i forhold til å ramle ned på feil side og bli mer blass popcountry. Men det gjør han ikke, han finner den rette balansen og det gjør at dette blir meget troverdig for meg. Ikke minst viser han det på "Highway of Heartache" som også er countryrock av den litt røffe sorten:

I det hele tatt så synes jeg Waylon ville ha gjort forbildet sitt stolt om han hadde levd i dag. For det er en nerve i musikken som sier meg at Waylon har knekt koden når det gjelder å levere country og countryrock slik det skal gjøres. Og jeg vil også si at de mange countryrockband som vi har her til lands har noe å lære her. Et godt eksempel på det er åpningssporet "Back Together":

En annen låt som viser at Waylon er en fullblods countrymann er gripende "Paperboy" som også tekstmessig er klassisk for sjangeren: Om avisgutten som jobber hver natt for å kjøpe sin kjære et diamantsmykke. Men når han har gjort det skjer tragedien og kjæresten får nyheten av politiet på døra, og de bringer med smykkeskrinet og brevet han skrev da han satte seg dette som mål, funnet i bilen. Fortalt med den sårheten i stemmen som en slik gtekst krever.

Det er 11 spor på albumet, "Outlaw In Em*" har både en ordinær versjon og Eurovisionversjonen. Siden det er bare ca. 40 sekunders forskjell på de kan en jo spørre seg hva som er vitsen med det, men det blir egentlig bare pirk. For dette er et helstøpt album uten svake låter. "Shadows In The Dark" er den mest rene countrylåten, en midtempo sak der Waylon igjen viser at han har en god historieforteller. "That's How She Goes" er ikke ulik "Shadows In The Dark", men ørlite mer rocka. Det samme kan sies om "Thanks, But No Thanks", en litt roligere sak om å si nei til å tilbringe kvelden med en ex sjøl om det frister. "She Just Wants To Play" derimot er tilbake til et røft countryrockland. Tittelsporet er en rolig og følsom låt som etterhvert som jeg lytta på den framstod som en perle.

Siste låten jeg tar med er enda en følsom og sterk sang, "Home":

Waylon er beviset på at en trenger ikke være amerikaner med røtter i Nashville eller Bakersfield for å lage ekte, følsom og god country og røff, følsom countryrock. En innertier av et album i mine ører.

Karakter: 6.