Margo Price har med sitt 2. album som kom ut sist fredag muligens ikke laga årets countryskive, men den bør være en het kandidat til årets viktigste countryskive. Men for å rekapitulere litt så imponerte hun ifjor med debuten "Midwest Farmers Daughter" der det sterkt sjølbiografiske åpningfssporet "Hands of Time" for meg ble den sangen som gjorde størst inntrykk på meg ifjor. En utrolig gripende låt.
Over til hennes "sophomore album", som de over dammen kaller en artists 2. utgivelse så viser Margo Price seg fortsatt fram som en meget sterk låtskriver (sammen med ektemannen Jeremy Ivey), og hun er ikke redd for å ta standpunkt. Som i "Pay Gap" som går rett inn i debatten om lik lønn for likt arbeid, der en trygt kan si at en i USA ikke har kommet like langt som her i Norge.
Tittelsporet, som også avslutter skiva er en meget sterk tekst som bl. a. omtaler Reagans salg av våpen til Iran på 80-tallet. På dette liveopptaket hører vi ikke stemmene til Bill Clinton, Martin Luther King, Barack Obama og Richard Nixon, som åpner sangen og avslutter den.
En av kommentarene under videoen sier egentlig alt: "Finally someone from the country speaking the truth to the masses about how they really feel because of how things really are for the large majority of rural people."
Margo Price har opplevd sin del av smerte, som at hun mista sin førstefødte som døde av en hjertefeil. Da kan en forstå budskapet i "Little Pain". "A little pain doesn't hurt anyone". Det er ikke en ufølsom person som sier det, men altså en kvinne som har opplevd den største smerten en mor kan oppleve:
Sønnens død bragte Margo Price inn i en tilværelse med overforbruk av alkohol, noe som igjen førte til et opphold bak murene. I "Weakness" sier hun "I don't want to get in prison again", men verselinja som gjør størst inntrykk er "Sometimes my weakness is stronger than me". Jeg er sikker på at vi er mange som har kjent det sånn noen ganger.
På "Heart of America" som er tilegna besteforeldrene, som bygde opp gården der hun ble født og mer detaljert fortelelr historien om hvordan familien mista gården i konkurs da hun var to år gammel. Her fra fjoråets utgave av Farm Aid:
"Loner" er også en liten perle, "They put you to work to buy shit you don't need" er en sentral verselinje i en sang som begynner med: "Being born is a curse, dying young is worse, finding love is the meaning of life".
Det er et par spor blant de 12 sangene som ikke er det helt store i mine ører, men bortsett fra det er dette et gjennomført sterkt album. Hun har en duett med Willie Nelson; "Learning to Lose". De er ikke i sync, men tanken har slått meg om det heller ikke er meninga. Her er den fra Ryman Auditorium i Nashville med en annen levende legende, Loretta Lynn:
I og med at Loretta Lynn har profilert seg som en Trumptilhenger så må en ta for gitt utifra det tekstmessige innholdet på en del av de andre låtene på skiva at hun og Price ikke er enig i akkurat det.....
Andre bra sanger på dette albumet er livlige "Wild Women" og åpningssporet "Don't Say It" som er et klart budskap til en mann som utøver vold mot kjæresten at han av den grunn ikke kan si at han elsker henne.
Hos Jack Whites Third Man Records får Margo Price full kunstnerisk frihet, hun har ikke bakmenn som pådytter henne en rolle og et image hun ikke ønsker å være. Om hun går hjem hos den jevne countryfansen er jo et spørsmål når hun tar såpass klare og for de kontroversielle standpunkt i tekstene sine. Men at hun utfra substans i både tekst og musikk burde være helt der oppe er udiskutabelt.
Karakter: 5,5.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar