Jeg må si at jeg fikk meg en overraskelse da jeg i dag oppdaga at dette albumet til Jason Isbell er nominert i klassen "Årets album" på Country Music Awards i november. Ærlig talt så trodde jeg ikke at han var godtatt innafor de trenge rammene til mainstream countryen. Uansett gledelig, for etterhvert som jeg har dykka ned i materialet på dette albumet så må jeg si at det er ei veldig god skive. Og kanskje ikke fullt så overraskende denne nominasjonen når det kommer til stykket, for dette er et album som nådde 4. plass på Billboards albumliste og har toppa både country, folk og rockalbumlistene, akkurat som forgjengeneren "Something More Than Free" fra 2015.
Låten som gjør sterkest inntrykk er den nesten 7 minutter lange "Anxiety". En sang jeg ikke bet meg særlig merke til ved de par første lyttene, men da jeg begynte å høre skikkelig på teksten så innså jeg at den er et mesterverk. En desperat tekst om å være i angstens klør sjøl om en egentlig er lykkelig og har kvinnen i sitt liv sovende ved sin side. "Anxiety, how do you always get the best of me". "Even with my lover sleeping close to me I'm wide awaken and in pain". En av tekstene som har gjort størst inntrykk på meg i år dette:
Isbell er fra Alabama, en stat der rasemotsetningene historisk sett har vært sterke. "White Man's World" tolker jeg som Isbells beskrivelse av å leve i Alabama. Også et spark til mainstreamcountryen i teksten: "Mama wants to change the Nashville sound, but they never wanna let her".
Isbell og bandet skifter fint mellom rolige, mer akustiske låter og sanger det er mer trøkk i. En av mine favoritter er rocka "Cumberland Gap":
En annen favoritt er "Molotov":
Det er vel verdt å lytte til tekstene til Isbell, for mannen har et budskap i hver sang. Hver versedlinje virker gjennomtenkt og han er ikke redd for å ta opp temaer som for mange er vanskelige å ta tak i, som i "Anxiety". Og her må jeg ta med akustiske "If We Were Vampires" som et eksempel på hvilken god tekstforfatter han er:
"It's knowing that this can't go on forever / Likely one of us have to spend some days alone / Maybe we'll get 40 years together / One day I'll be gone / Or one day you'll be gone".
Kona Amanda Shires, som spiller fele i bandet er med som duettpartner her. Åpningssporet "Last of My Kind" gjør også inntrykk, om det å å være annerledes, være et mobbeoffer.
Men jeg kan ikke unngå å avslutte med albumets siste spor. Mange artister bruke å roe ned på siste låten slik at den får et balladepreg. Ikke her, Isbell velger å avslutte med en lystig, optimistisk sak, "Something to Love":
Da jeg begynte å høre på skiva følte jeg at dette var en typisk 5-er i min bok. Så steg den til 5,5, før jeg innså at dette er et mesterverk fra en artist som har et klart budskap i sangene sine og som sammen med sitt band gir meg gnistrende god musikk. Og når jeg tar med at geniet Dave Cobb er produsent skjønner en at dette er grom musikk!
Karakter: 6.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar