Basert på de artistene jeg har presentert tidligere i bloggen så er nok My Chemical Romance et overraskende valg. At en på 48 liker MCR skurrer kanskje litt, men akkurat det bryr ikke jeg meg så mye om. Det er herlig rytme og driv i musikken og de spiller en rock som jeg liker rett og slett.
Det var min eldste datter som fikk meg interessert i de under en ferie for fire år siden og jeg fikk se en dokumentar-DVD der jeg fikk et positivt inntrykk av bandet og bandmedlemmene. Bl. a. vokalist Gerard Ways oppgjør med sin dopfortid og hvordan han kom seg ut av misbruket avtvang respekt hos meg. Jeg kjøpte ikke da noen av CD-ene deres, men da "Danger Days: The True Lives Of The Fabulous Killjoys" kom ut ifjor kjøpte jeg den uten å ha hørt noen av sangene på forhånd.
Og jeg ble ikke skuffa. I mine ører så leverer MCR her rock av høy kvalitet. Og det var nettopp den musikken jeg tydde til etter skuffelsen over at mitt kjære Molde rota bort en 2-0 ledelse mot Brann sist søndag. Rett nok fant jeg først trøst i Ofra Haza på YouTube, men da jeg la meg for kvelden var det MCR jeg tydde til på Ipoden for å få skuffelsen ut av systemet. Det er rock med trøkk jeg trenger i slike stunder og det fikk jeg da.
Ikke minst min favoritt fra albumet, "Bulletproof Heart".
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar