En lørdagskveld i april 1971 satte moren min meg ned i sofaen foran TV-en. Da var det tilfeldigvis finale i Eurovision eller Melodui Grand Prix. Siden da har jeg sett nesten alle norske og alle internasjonale finalene. Nå i de siste årene har jeg fått et meget avslappa forhold til det. Jeg pløyer ikke nettet og niglor på delfinaler og finaler rundt om i Europa og jeg begynner vel ikke å høre på de nasjonale vinnerne før ca. en måned før det braker løs. Jeg ser alle norske delfinaler og de internasjonale semifinalene og finalen, men når finalen er over så er den over. Da tenker jeg lite på det hele til det begynner i Norge igjen utpå nyåret. Har f. eks. ikke hørt årets vinner fra Aserbajdsjan en eneste gang etter finalen i mai.
Min største favoritt blant alle Grand Prixsanger fikk jeg allerede med vinneren i 1972, da jeg altså var 9 år. Og fortsatt synes jeg "Apres Toi" med Vicky Leandros er en mektig sang. Til dags dato har jeg ikke skjønt et kvekk av teksten, men det gjør ingen ting. Det er stemmen til Vicky Leandros og det er dramaturgien i sangen som gjør den til noe helt spesielt. Samt fremførelsen. Må vel innrømme at jeg som 9-åring var litt småforelska i Vicky Leandros, hun framstod som litt mystisk for en norsk guttunge. Og det bidrog nok også til at jeg ble helt bergtatt av sangen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar