Ultimo - Alba

 

Årets Sanrevmo-festival var igjen en ukes fest i deilig italiensk musikk. En fest som ga meg mange store opplevelser, mange store låter og artister. En av de var Niccolò Moriconi, med artistnavnet Ultimo. Jeg visste om han fra før, spesielt da han ble nr. 2 i Sanremo 2019 bak Mahmood.

Med låten han deltok med i år, bergtok han meg. Alba (Soloppgang) er tittellåten på albumet han ga ut etter festivalen, og er en sterk tekst om mental helse og å kjempe mot sine indre demoner. Jeg fikk en ny Viszlát Nyár-opplevelse, jfr. AWS' ikoniske låt fra Eurovision 2018 der jeg på kroppen følte den smerten artisten selv kjente på og formidlet. Musikkunst blir ikke vakrere enn det. Ultimos første framføring av låten var så sterk at jeg tok til tårene, og jeg så på han i sekundene etter at han var ferdig at det hadde virkelig tatt på å synge denne låten med dette sterke personlige budskapet, offentlig for første gang. Dessverre tar Sanremo ned disse videoene av første opptreden et par uker etter festivalen, så vi må "nøye oss" med videoen. Men den er sterk den også.

Som de fleste italienske artister har Ultimo valgt å bruke morsmålet i sin musikk. Og det er fultt forståelig, Italia er et meget stort marked i seg selv, dessuten er italienerne veldig bevisste på å ta vare på sin kultur og sitt språk. Ulempen er at mange italienske artister da kun forblir store i hjemlandet, fordi språkbarrieren blir for stor. Men jeg har valgt å omfavne italiensk musikk, og når det gjelder Alba så trenger jeg bare å forstå hva tittelen betyr og hva låten handler om for å forstå de sterke emosjonene i tekst og musikk. Av de fem i Gullfinalen i Sanremo var det denne låten jeg håpte skulle vinne, men det endte med 4. plass.

Også på resten av låtene har jeg kun oversatt titlene, det gir meg en pekepinn om hva de handler om, og så kan jeg nyte de utifra det. Og musikalsk er det få feilskjær her. Det er ofte stille, jordnært, mange følelser. Og det gjør at flere av låtene framstår som sterke. Nuvole in testa (Skyer over hodet) er også en låt der jeg skjønner at temaet ikke er av de lystigste. Og jeg merker også her at Ultimo har den store gaven det er å klare å formidle sterke følelser uten at en trenger å forstå teksten:

Så ja, dette er et album som berører og som viser at musikk er et globalt språk som faktisk overvinner språkbarrierer. Som gjør at jeg kan nyte musikk selv om jeg ikke forstår språket. 

Tutto divente normale (Alt blir normalt) er mer storslagen musikalsk enn de to foregående låtene, og den framstår som en låt der det er viktig å berolige en person som har vært gjennom noe tøft om at livet vil vende tilbake til det normale igjen. Også her forteller Ultimo den historien med mye følelse i stemmen, og da føler jeg at han også snakker til meg.

Sono pazzo di te (Jeg er gal etter deg) er albumets store kjærlighetslåt, der en gir uttrykk for de sterke følelsene en har overfor den er mest glad i. Musikken er fengende, noe som passer til dens tema. Og det er den mest rocka låten på albumet. Slik det skal være når en skal formidle betingelsesløs kjærlighet:

Så til slutt La pioggia di Londra (London i regn), en rolig, slentrende og nær låt der jeg forestiller meg Ultimo gå rundt i regnet i Londons gater. Helt nydelig formidlet igjen, og musikk som gjør at det å oppleve London i regn ikke blir så galt egentlig. 

Det er flere perler her, som Tu (Du), Ti va di stare bene (Du føler deg bra) og Joker. Et par låter er det som ikke når inn helt inn til meg, men likefullt er dette et album som jeg vil ta med meg videre i år. Et album som gjør et sterkt inntrykk på meg, og som er et bevis på hvor bra italiensk musikk er. Og hvor glad jeg er over å ha oppdaget Sanremofestivalen, og dermed fått anledning til å dykke ned i italienernes rike og vakre musikkskatt.

Karakter: 5,5/6.