Shawn Williams - The Fear of Living. the Fear of Loving.

 

Hva gjør du som artist når du sitter med et knippe låter du vil ha ut, men verken har penger til studiotid eller musikere? Jo, du spiller inn og mikser musikken ved hjelp av mobilen din, og du spiller alle instrumentene selv. Det er virkeligheten for artisten som i mine ører stod bak Årets album i 2018 med "Motel Livin'", New Orleansbaserte Shawn Williams.

Jeg abonnerer på nyhetsbrev fra henne og etter å ha lest om mislykkede forsøk på å få finansiert studioinnspillinger var det en stor overraskelse da hun for en uke siden sendte ut et nyhetsbrev med beskjed om at nytt album ville komme 7. august. Spilt inn hjemme, spilt inn med bare henne som musiker der hun måtte gi seg i kast med instrumenter hun hadde liten eller ingen erfaring med.

Og det å lære dette albumet og dets musikk å kjenne har vært en reise. Fra å spørre meg ved første lytt "Hva i all verden er dette"? og jeg likte bare de to siste låtene, til at jeg nå omfavner hele albumet.

Hvorfor ble det sånn? Jo, fordi musikken her er så kompleks at jeg måtte ta meg tid til å la den synke inn. Dette er ikke musikk som er umiddelbar, og som på "Motel Livin'" er dette mangefasettert. Men det er enda råere i kantene enn det forrige albumet, det føles ennå mer ekte og nært og jeg hører at dette er en artist og en musiker som er i stadig utvikling. For å si det sånn, du får det ikke mer indie enn dette, for dette er et eget produkt fra begynnelse til slutt.

Åpningssporet Take Me er rått, det er flere skifter av toneart og det er nakent. Så kommer en av de monumentale låtene her, Lost My Mind. Det er ikke bare musikken, det er også en tekst som viser hvilke poetiske talenter Shawn Williams også har. Her er ordspill av sjeldent høy kvalitet. Om et indre i full oppløsning:

I wake up in the evening

And I'm like

Oh My God, Oh My God, Am I God?

Caus' who's that sleeping next to me?

Must have lost my virginity

Again, again, again                                                           

Så en dramatisk oppbygd og rocka musikk med gitaren i sentrum til vi etterhvert kommer til følgende på slutten:                                                                                                

Wake up in the morning in my own grave 

What did I drink? Where did I stray?  

I wake up in the morning in my own grave 

What did I drink? Where did I stay?

På mange måter er dette soundtracket til hva det fortvilte året 2020 er blitt for verden:

Down er om å bli sviktet av en person en i utgangspunktet setter høyt, og om hva det gjør med en:

En annen monumental låt er tittelsporet. Igjen om ikke å ha det godt i livet, det å ha en frykt for å leve, en frykt for å elske, en frykt for å miste alt. En følelse som jeg kan kjenne meg så godt igjen i etter å ha vært gjennom perioder i livet med totalt mørke og uten håp. En gåsehudsang der musikken bygger usedvanlig godt opp om stemningen i teksten.

Everythings's Just Wrong er den eneste sangen på plata som jeg vil kalle melodiøs, men her er det også livets mørke sider som er i sentrum. Om å ha en ladning med piller tilgjengelig, om å være stuptrøtt, men ikke få sove, ha tilgang på alkohol, men ikke på en pistol......

 

 

Så avsluttes dette mesterverket med enda en monumental låt, Change:

I don't wanna change you

 

And I don't wanna change

 

I don't wanna break you

 

And I don't wanna break

 

Something's got to give

 

As I don't wanna give up

 

I don't wanna change it

 

 

Og igjen er musikken så mesterlig bygd opp og jeg føler at jeg blir sugd inn i en låt som er så mektig at jeg bare blir sittende og lar den ta meg med hud og hår. 

Jeg har ikke nevnt de tre midterste sangene på albumet, Anymore, Afterall og I Can Dream, men det er også mektige låter som viser en artist som er moden, som er kompromissløs i forhold til sin musikk, som ikke lar seg diktere, men som gir ut den musikken hun kjenner seg igjen i her og nå.

Shawn Williams har tatt steg siden "Motel Livin'". Hun er ennå mer rå, hun er ennå mer naken og hun er ennå mer ekte. Og det fra et album som hadde alt og som var perfekt i mine ører. 

Så hva skal man si? Shawn Williams fortjener så uendelig mange flere enn de 67 månedlige lytterne hun pr. nå har på Spotify. Hun fortjener verdensherredømme med sin musikk, hun fortjener så uendelig mye mer enn å spille for maten i New Orleans! 

Når koronahelvetet er over må norske konsertscener for svarte få henne over dammen! Få henne til Rockefeller, få henne til Moskus i Trondheim, få henne til Bergen, få henne til huskonserter i Sunnfjord for den del. Om ikke USA skjønner hvilken musikalsk storhet de har gående for lut og kaldt vann i New Orleans så er det vår fordømte plikt her på denne siden av Atlanteren å gjøre noe med det når verden er i vater igjen!

Karakter: 6.