Maia Sharp - Mercy Rising

Maia Sharp er også en ny artist for meg, men hun har gitt ut musikk siden 1997, og dette albumet, som kom ut i mai er hennes åttende. Da jeg leste at flere sammenligner henne med Jason Isbell skjønte jeg at her kunne det være noe interessant.

Og ja, dette er musikk som tiltaler meg. Det er et litt melankolsk preg over albumet, men jeg opplever ikke musikken som depressiv, heller som dvelende, litt tankefull på en måte. Tidligere ville dette muligens ikke tiltalt meg så mye som det gjør nå, og jeg følte helt umiddelbart at her var det noe som skiller Maia Sharp ut fra mengden.

Plata starter med en litt mystisk åpning på tittelsporet, en låt som lever opp til inntrykket av at dette er et dvelende album. "Mercy Rising" betyr noe sånt som at barmhjertigheten eller nåden er stigende, noe som er rimelig filosofisk. Kanskje litt stillestående start på låten, men likevel bærer det bud om noe spennende som skal bli forløst utover både i låten og på albumet.

Og den forløsningen kommer allerede på neste låt, som er You'll Know Who Knows You. Litt minimalistisk er den, men det er en nerve og en stemning i den som er nærmest forførerisk og jeg skjønner at dette er en musikalsk reise som jeg har lyst til å være med på.

Backburner er det litt mer energi i, og det skjønner jeg når jeg hører på teksten: When I put you on a backburner/You the set place on fire. Dette er en låt med en sterk nerve fra begynnelse til slutt.

Nice Girl er også en type sang som jeg lever meg inn i fra første tone. Setningen You're gonna make some nice girl miserable some day er et genialt ordspill som får meg til å skjønne hva sangen dreier seg om, en person som det er kjempelett å forelske seg i, men som ikke er så lett å komme seg vekk fra når en skjønner at gresset ikke var så grønt likevel.

Så kommer vi til betagende When the World Doesn't End som er dette albumets nydeligste låt. Det er noe mystisk over den, spesielt når Sharp beskriver A big city in a small town. Dette er en reflekterende låt, og den tar meg med hud og hår. Den gir meg gåsehud, den gir meg en klump i halsen, den er helt ubetinget albumets høydepunkt for meg. Et melankolsk mesterverk og en av de sterkeste sangene jeg har hørt i år, punktum.

Så hva gir resten av plata meg? Jo, Whatever We Are, som er en slentrende kjærlighetserklæring, om å elske sin partner hvor en enn er og hva en enn opplever. Det er noen ørsmå countryvibber her som gir låten en ekstra snert. Things to Fix er også en slentrende og litt minimalistisk godsak som er riktig så betagende. Junkyard Dog er litt psykedelisk i starten, og som utvikler seg til en låt som er noe bluesrock-aktig. Not Your Friend er som en skjønner om det å oppdage at en person som en har oppfattet som en god venn egentlig er en som svikter når det røyner på, også det en låt som jeg synes sitter bra i øret.

Nowhere Together, med medvokalist Cyd Greenwood er litt stillestående, og det er også de to avslutningssporene Missions og Always Good To See You, men de tar seg veldig opp rundt halvveis og dermed gir de meg også positive inntrykk.

Men alt i alt, Maia Sharp gir meg et ursterkt album der det er fint lite å trekke. Hun har en egen evne til å få meg til å holde på interessen fra begynnelse til slutt. Ja, det er et melankolsk drag over musikken, men det hele er så besnærende og vakkert at jeg blir bergtatt. De bittesmå ankepunktene jeg har på et par av låtene er ikke nok til å nekte denne plata en toppkarakter.

Karakter: 6.