Det har blitt lite blogginnlegg nå i september. Jeg mangler ikke plater å skrive om, men jeg mangler tid. Fordi jeg har andre prosjekter som også tar min tid og som er viktige for meg.
Og i forlengelsen av det kom ideen om å skrive et høyst personlig innlegg om musikk som har berørt meg. Sanger som har vært mer enn bare en låt, sanger som har spilt en rolle og spiller en rolle i livet mitt. Som har berørt meg på et dypt personlig plan eller som har fortalt en sterk historie som har berørt meg utenom det vanlige. Jeg vil altså ta dere med på en reise i musikk som har berørt meg på forskjellige plan. Og som på mange måter er låtene jeg ville ha tatt med meg på en øde øy der jeg bare fikk lov å ha med meg et begrenset antall sanger.
Fascinasjonen for Eurovision Song Contest og moderne musikk i det hele tatt ble skapt året før, da moren min satte meg foran TV-en til ESC-finalen. Året etter eksploderte det med mystiske og skjønne Vicky Leandros og et unikum av en låt som fremdeles gir meg gåsehud og en klump i halsen. Her ble nok min fascinasjon for dramatiske låter født. For jeg elsker dramaet i denne låten, hvordan det bare eksploderer etter en mild start og så bare holder på låten ut. Min begeistring for ESC ble sementert med denne låten her, og Vicky Leandros på en måte formet en del av det som skulle bli min musikksmak.
We Belong To The Night - Ellen Foley
Var det Vicky Leandros som vekte fascinasjonen min for dramatiske låter så var det Ellen Foley som virkelig sementerte den. Fra ei plate jeg tilfeldig kom over på Dahls legendariske, men nå dessverre nedlagte platebutikk i Molde. Dette er også en låt som bare har alt, og da mener jeg ALT! Tilmed en spansk gitar (som vi også hører i Apres Toi), men det er så mye, mye mer. Ikke minst Ellen Foleys hinsides magiske framføring hvor hun virkelig lever seg inn i låtens drama og formidler det på en måte som gir meg gåsehud herfra og til evigheten. Kanskje den låten som har betydd aller mest når det gjelder utviklingen av min musikalske smak.
Og at Ellen Foley i år, i en alder av 70 år er tilbake med ny musikk er et av de store høydepunktene for meg i musikkåret 2021.
Tidligere i år mista vi K.M. Myrland, en av våre mest undervurderte låtskrivere og artister. Som i sine sanger fortalte med reine ord hvordan det er å leve på livets skyggeside. Som ikke la noe i mellom i sin kritikk av autoriteter, som ble et talerør for de stemmeløse. Han skrev mange låter som har satt spor, men også gjendiktet noen utenlandske hits og denne norske versjonen av Kris Kristoffersons To Beat The Devil går gjennom marg og bein på meg. Det er reine ord for pengene om hvordan det er å leve et liv der Kong Alkohol regjerer, det er så rått, det er så nakent, du skjønner virkelig at det er et jævlig liv som beskrives. Og så er det Randi Hansens nærmest guddommelige koring som gir låten en ekstra dimensjon slik at en naken og rå beskrivelse av et skakkjørt liv også får en strime av skjønnhet over seg.
Og tusen takk til Berit, May Kristin og May Britt fra Kristiansund som jeg traff på språkreise til Brighton sommeren 1978 og som anbefalte Myrland for meg. Sjelden har en musikkanbefaling satt så dype spor i meg.
Det Hainnle Om Å Leve - Kine Hellebust & Anders Rogg
Denne låten her grep meg momentant da den kom i 1981. Da mest pga. den storslåtte musikken og Kine Hellebusts kraftfulle vokal. Da var budskapet litt for dypt for meg, men nå i 2021 er det så dagsaktuelt som det går an. Et av mine voksne barn er ikke-binær (definerer seg verken som mann eller kvinne), pr. def. en transperson. Jeg ser hens kamp for aksept for den hen er og jeg ser motkreftene, som ikke vil la mitt barn være den hen er. Mer enn noe annet er dette låten som definerer den kampen, som forteller at verden ikke er svart-hvitt, det er ikke bare mann-kvinne, det er så mye mer og mangefasettert enn det. En låt som sjølsagt var nødvendig bare ni år etter at lovforbudet mot homofili ble opphevet, men som også var forut for sin tid og som aldri mister aktualitet. For livet er ikke svart-hvitt, det er så uendelig mer fargerikt enn det.
Da Björn Afzelius kom med denne låten i 1994 var min sønn, som jeg kaller Verdens Beste TC 5 år. Han har autisme og Afzelius grep meg monumentalt, i all sin enkelhet fortalte den om mine følelser ved å ha et barn med autisme, et barn som var såkalt "annerledes", et barn som kjempet sin egen kamp for å finne sin plass i en verden som ikke forstod han. At dette var en kampsang fra den Spanske borgerkrigen som Afzelius oversatte til svensk ble jeg først klar over noe senere, men det har ikke endret hva den betyr for meg. Den betyr fortsatt det den gjorde da jeg hørte den første gang og ble grepet. Jeg husker at jeg skrev et brev til Afzelius der jeg fortalte hva sangen betød, men jeg fikk aldri ut fingeren og sendte det. Helt siden Affe døde en februardag i 1999 har jeg angret dypt og bittert på det. Spesielt siden han på det siste albumet han ga ut før han ble syk hadde en låt der han bad om at hvis en hadde noe å si til han så måtte en si det mens han var her........
30. desember 2005 og jeg satt og så på Country Music Awards på NRK2 og for meg ukjente Sugarland kom inn på skjermen med denne sangen som satte ord på hvor jeg var i livet akkurat da. Helt på enden av et år der jeg hadde vært sykmeldt fordi jeg var totalt utbrent. Jeg stod på terskelen til å gå tilbake på jobb i 50% da Sugarland med denne låten ga meg støtte i at livet måtte være noe mer enn bare å jobbe og tjene penger. Så enkelt budskap og så aldeles nydelig framført. Jennifer Nettles har siden den kvelden for meg vært en av de beste kvinnelige sangstemmer som finnes.
Min søken om informasjon om Sugarland førte meg til Baby Girl. Og en musikkvideo som med budskapet Dreams Come True som Kristian Bush viste fram på en papirlapp på slutten mer enn noe annet forandret livet mitt og gjorde 2006 til et av mine beste år. Måten Sugarland forandret livet mitt med disse to låtene kan vanskelig beskrives, men jeg skrev et blogginnlegg om det for snart 10 år siden. Den papirlappen fortalte meg at drømmer kan bli sanne, og at det var mulig for meg å reise til USA, se Sugarland på scena og fortelle de hva musikken deres betød for meg. Efaringen med 3 Gåvor hadde lært meg en lekse, og jeg bare måtte over dammen. Les det blogginnlegget jeg linket til for å få et innblikk i hva disse to låtene gjorde med meg i 2006 og hvorfor dette er to låter som forandret livet mitt.
Not Ready To Make Nice - The Chicks
Da vokalist Natalie Maines i The Chicks, da Dixie Chicks på en konsert i England rett før Irakkrigen brøt løs i 2003 sa at de var mot krigen og at de skammet seg over å være fra samme delstat som daværende president Bush (Texas) var de på toppen som countryens yndlinger i USA. Men Maines' bruk av ytringsfriheten fikk drastiske følger. De ble svartelistet av alt som var av countryradioer, tidligere fans brente platene deres, de fikk dødstruslet, de ble bedt om å holde kjeft og synge. Not Ready To Make Nice ble deres mektige revansje tre år etter fra et album som ga de 5 av 5 Grammies de var nominert til, bl. a. for Årets album og Årets countryalbum. Dette er en av de sterkeste låtene jeg har hørt, og en episk og enormt sterk video som gjør et dypt inntrykk. For meg er Natalie Maines et ikon, et ikon for ytringsfrihet. Intet mindre.
Your Time Will Come - Amy Macdonald
Er 3 Gåvor sangen jeg har tilegnet min sønn er dette sangen som jeg har tilegnet mine to yngste barn. En ikke-binær og en datter. Og jeg kan nå konstatere at de har fulgt oppfordringen i teksten om å Get out while you're still young. Jeg vil ikke si mer, sin historie er det bare de som kan fortelle. Men jeg er stolt.
31. mars 2017 er for alltid en dato som har brent seg fast i meg. Det var kvelden da min daværende stesønn John Ole brått og brutalt døde i en trafikkulykke, knapt 17 år gammel. Han var min musikalske soulmate, aldersforskjellen til tross. Vi likte mye av den samme musikken. I tillegg var han fan av Plumbo og spesielt denne låten her. Så atypisk Plumbo som det kan gå an. Men som guttens musikklærer siste år på ungdomsskolen, Tore Andre Helgemo framførte i kirka under begravelsen. En låt som fortalte om en jordnær gutt som var opptatt av de nære tingene i livet. En låt som for alltid vil være forbundet med han. Hvil i fred John Ole, never forgotten!
2018, og det ungarske metalbandet AWS slo meg til bakken med dette episke mesterverket av en metallåt. Om dyp og desperat sorg. Versene er den døende farens siste ord til sin fortvilte sønn. Refrenget er sønnens desperate skrik i sorg og smerte. Den sønnen var vokalist Örs Siklósi som mistet sin far sommeren 2017. Jeg trengte ikke å forstå ordene i teksten når jeg visste hva den handlet om og den utrolige treenigheten av tekst, musikk og framføring gjorde dette til en låt jeg aldri vil glemme. Jeg kunne så altfor godt relatere til den sorgen, smerten og desperasjonen som lå i tekst, musikk og ikke minst Örs Siklósis helt vanvittige formidlingsevne. Og en låt den ungarske metalfansen gikk sammen om å stemme fram som Ungarns bidrag til Eurovision i 2018.
Da nyheten kom om at Örs fulgte faren inn i døden 5. februar i år grunnet komplikasjoner som følge av leukemi gråt jeg en hel helg. Som jeg gråt da Björn Afzelius døde. Også han døde i februar.
Jeg Prøvde Det Er Sant - Karin Wrights Gode Selskap
Karin Wright døde av kreft i mars 2019. Hun hadde bare gitt ut musikk på engelsk, men hadde noen låter hun ønsket å få oversatt og utgitt på norsk, noe hun ikke rakk. Nå har hennes musikalske venner fullført prosjektet, og spesielt denne låten her, med Johanna Demker som vokalist har allerede satt dype spor. Det er som om Karin Wright gjennom Johanna Demkers stemme holder en mild pekefinger over meg og forteller meg at jeg må leve livet mens jeg har det. En sang som endelig har fått meg til å forstå at jeg har mer liv bak meg enn foran meg, og at jeg derfor mer enn noen gang må følge mine drømmer. En sang full av fortvilelse, sorg, smerte og lengsel skrevet av en kvinne helt på slutten av sitt liv. Og altså med et budskap om å leve nå og følge mine drømmer.
En av de store begivenhetene for meg i musikkåret 2021 vil bli "Encore", comebackalbumet til Vanilla Ninja som kommer 8. oktober. Jentebandet fra Estland som tok meg med storm i 2005 da de deltok i Eurovision for Sveits med Cool Vibes. Som drepte et panikkangst-anfall som var i emninga en dag for tre år siden da jeg var innlagt på Østmarka og min kontaktsykepleier som visste hva musikk betyr for meg anbefalte meg å gå ut i hagen, sette meg på en benk og finne musikk som jeg likte. Jeg valgte Vanilla Ninja og deres album fra 2005, "Blue Tatoo". Panikkangsten ble slått tilbake og jeg har ikke hatt antydning til det siden.
Denne låten forteller meg at det er lov å drømme stort, sjøl om jeg er en mann på 58. Ja, jeg skjønner at denne sangen er skrevet i et kvinneperspektiv, men uansett tar jeg teksten til meg. Det er lov å drømme stort, og derfor tillater jeg meg å gjøre det. Og derfor spiller jeg den flere ganger om dagen, til inspirasjon for det jeg holder på med nå.
Just An Illusion - Juanita du Plessis feat. Franja du Plessis & Ruan Josh
Det er bare fem dager siden min søster sendte meg denne låten til meg på Messenger. Egentlig en cover av en nederlandsk hit fra 80-tallet, her framført aldeles nydelig av en sørafrikansk countryartist og to av hennes barn, som også er artister. (Jeg visste ikke engang at countrymusikk fantes i Sør-Afrika!). Og som har gått rett til hjertet mitt fordi den går så til poenget i det prosjektet jeg jobber med nå. Et prosjekt bare et fåtall vet hva er, og som jeg ikke vil røpe her. Og som min søster sjølsagt ikke visste noe om. En låt som sammen med No Regrets går på repeat til inspirasjon.
Den Siste Låta - Hilde Heltberg & Marius Müller
Til slutt låten som skal avslutte min begravelse, uansett når den måtte bli. Av to av våre fineste artister, som begge dessverre døde så altfor tidlig. Men som på uendelig vakkert vis forteller historien om teppefall og to liv som ikke er helt A4.
Jeg håper dere likte denne reisen i musikk som som har berørt og beriket mitt liv. Og som fortsatt gjør det. Så er planen å komme tilbake med omtaler av album, jeg har flere som jeg ønsker å skrive om.
For en fin blogg du har - og så bra du skriver. Her var det mye god musikk - og tenk at du hadde dixie chicks sin låt der og. Den låten er en av mine store favoritter selv. Og takk for deling av sterke historie. Ble rørt flere ganger ❤️
SvarSlett