Roger Græsberg & Foreningen - Årringer

Norsk amerikana er i vinden som aldri før og Roger Græsberg og hans forening er en viktig del av den bølgen. Jeg opplevde han live i siste konserten jeg var på før nedstenginga, som gitarist i bandet til samboer Unnveig Aas på Moskus i Trondheim fredag 28. februar. 

Jeg ble skikkelig glad i Græsberg & Foreningens forrige album "Trøst" for drøyt to år siden, så derfor var det med stor forventning jeg begynte å lytte på denne skiva her. Fortsatt viser Græsberg at han er en eminent tekstforfatter og musikalsk er det spesielt de fem første sangene som virkelig tar meg og gir meg godfot. Åpningssporet Gårsdagens Vin er både fengende og med underfundige tekstlige vrier, som Kanskje var det døden som rusla lett forbi. En herlig gitarsolo på denne låten!

Mange har minner om å risse inn et hjerte i barken på et tre med forbokstaven til seg og sin utkårede. Græsberg synger om nettopp det minnet i To Bokstaver:

Tittellåten Årringer er også en perle og er kanskje min største favoritt på dette albumet. Og igjen må jeg berømme tekstforfatteren Græsberg som forteller en historie som han og bandet gjør ytterst levende:

Rastløs er også en deilig, fengende låt før vi får Til Øra Blør, der takten er skrudd ørlite ned, men som er en sterk låt med et godt råd: Ingen hører det du sier hvis du aldri tier stille. Noe som pratmakerne blant oss må legge seg på minnet ;)

Det er egentlig bare en låt som ikke når helt fram til meg. Et Nytt Kapittel blir nemlig vel stillestående etter min smak, sjøl om teksten også her er førsteklasses. 

Siste sangen jeg tar med er en akustisk versjon av Vent der Græsberg har med samboer og bandmedlem Unnveig Aas

Fotball er min andre lidenskap ved siden av musikk, og dette er skiva som har fulgt meg gjennom en av de underligste fotballhelgene jeg noengang har opplevd med full konflikt mellom herrelandslaget og myndighetene. Da har det vært godt å bare koble helt av til vakker musikk og gode tekster fra Roger Græsberg og hans forening! Og så er det så rotekte og nært, ja, dette er norsk kultur på sitt beste!

Karakter: 5.