Amy Macdonald ble stjerne tvert da hun som 20-åring debuterte med "This Is The Life" i 2007. Hun viste da en musikalsk modenhet som var en mange år eldre artist verdig. Hennes stil har jeg alltid likt, fengende og litt dramatisk oppbygde låter. Og med en særegen stemme og du hører at det er en skotte vi har med å gjøre. Litt morosmt er det jo at hun på debutskiva hadde en låt som heter Footballer's Wife, og nå er hun det samme sjøl! Kanskje ikke så glamorøst gift som de hun sang om i den låten, da hennes mann Richard Foster spiller på Partick Thistle på nivå 3. Men han har noen kamper for Macdonalds favorittlag Rangers.
Macdonald er ikke den som skifter stil, og egentlig er det helt greit siden dette er en type musikk som jeg liker veldig godt. Fortsatt høres det elementer i musikken som får meg til å skjønne at vi har med en skotsk artist å gjøre, og jeg må også si at skiva begynner med noen knallbra låter. Først ut er Fire:
Statues er om nabogutten med foreldre som ikke har tid til han og om en barndomsgate som ikke har forandra seg. Igjen en aldeles herlig låt, og jeg blir helt henført av Amy Macdonalds sterke og klare stemme:
Kremlåten med stor K er The Hudson, minner tilbake til en ungdomsforelskelse som ikke ble noe av, men som var god så lenge den varte. Så sjukt fengende at dette er albumets gåsehudlåt for meg:
Av ti sanger er tre av den mer rolige sorten og klart best av de synes jeg Young Fire, Old Flame er.
De to andre rolige låtene, Crazy Shade of Blue og avslutningssporet Something in Nothing når ikke helt fram til meg. Men ellers er dette, som er Macdonalds 5. studioalbum fylt med nydelige, fengende låter av beste merke. Tittelsporet The Human Demands står ikke tilbake for de andre låtene, og jeg avslutter med den i en versjon med kassegitar og piano:
Jeg har kost meg med denne skiva i helga og derfor blir det
Karakter: 5.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar