Det er ikke mye jeg vet om Becky Warren, anna enn at dette er hennes 3. studioalbum. De to første kom i 2016 og 2018 og ga henne gode kritikker og bl. a. en turné der hun åpna for Indigo Girls. Tittelen på denne skiva får meg umiddelbart til å tenke på tida vi lever i nå med corona, men dette handler om hennes egen kamp mot depresjon de siste to årene. Her er det en fin blanding mellom rett fram rock'n roll og mer blueaktig materiale.
Det begynner da også med seige Appointment with the Blues, om å kjøre avgårde på måfå med piller og alkohol i baksetet. Men så skrus tempet godt opp i Good Luck (You're Gonna Need It):
Det er ikke til å legge skjul på at det er rockelåtene jeg foretrekker, men samtidig skjønner jeg at på ei plate som omhandler det å slite med psykisk sjukdom så hører bluesaktige låter med. Og et par av de også fungerer bra synes jeg. Som Tired of Sick, om det å være møkk lei av å slite og være avhengig av tabletter for å fungere. Og en lengsel tilbake til tida da en hadde det bra:
Me and these Jeans er en rockelåt med en tekst som får meg til å stoppe opp og skjønne at dette er en artist som virkelig kan det å skrive gode låter og tekster:
Becky Warren har en særegen og skarp stemme som gjør at jeg vil huske henne og kjenne henne igjen når jeg hører låter med henne som jeg ikke har hørt før. Må også ta med Dickerson Pike, om en dag med permisjon fra sykehuset:
Til slutt tar jeg med den beste av de mer rolige låtene, Drunk Tonight, om å ta en fest, ta dårlige avgjørelser og bare gi f... i problemene. Ikke den beste terapien, men noen ganger blir det bare sånn:
Becky Warren har tatt meg med på en reise gjennom to år med psykiske problemer på en måte som bare en god forteller, en god kunstner og en god artist kan gjøre. Jeg klarer å kjenne meg igjen i mye av det hun synger om i de 10 sangene på skiva, og jeg kan tenke meg at det også har vært terapi for Warren sjøl å lage god musikk ut av en vond periode i livet.
Karakter: 5.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar