Denne uka har jeg rett og slett hørt på den vakreste popplata jeg har opplevd i år. Dere som følger meg vet at det går mest i country og rockrelatert musikk hos meg, og en god del av listepopen er ikke helt min greie. Men iblant dukker det opp rene popperler, som dette albumet fra Annie, eller Anne Lilia Berge Strand.
Jeg må bare innrømme at på slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet var jeg ikke oppmerksom på Annie og hennes kjæreste, DJ-en Tore "Erot" Kroknes og den musikken de lagde i Bergen. Jeg husker ikke hvem som tipsa meg om en norsk artist med navnet Annie med et album på beddingen, men uten å vite mer om henne har jeg jevnlig sjekka mange av artistene med navnet Annie på Spotify, og for ei uke siden fant jeg så plata, hennes første på 11 år. Gitt ut for en drøy måned siden og som dere skjønner, det er en popåpenbaring.
Størst inntrykk gjør sjølsagt The Streets Where I Belong, som er om returen til hjembyen Bergen etter ti år i utlendighet og ikke minst om kjæresten "Erot" som hun mista grunnet en medfødt hjertefeil da de var 23. Denne kaller virkelig på følelsene hos meg. For det første så har Annie en mild, følsom og nydelig stemme, for det andre er dette en melodi som virkelig tar meg. Noen har sammenligna litt med Springsteen og ja, det er noen likheter.
Men her er det mange vakkert oppbygde låter. Annies milde stemme duver over musikken på en særdeles betagende måte. Jeg opplever at jeg klarer å roe helt ned til denne musikken. På bussen til jobb, der den vakre musikken gjør meg klar til arbeidsdagen. På bussen hjem, der jeg kan koble helt av og legge arbeidsdagen bak meg og oppleve at jeg er pigg igjen når jeg går av bussen. Og når jeg legger meg for å roe ned og gjøre meg helt ferdig med dagen.
Tittelåten Dark Hearts er en solid poplåt, med et til tider tøft lydbilde som fascinerer meg:
Forever'92 er også et tilbakeblikk, på sommeren da Annie var 14. Og det er en fengende låt, med herlige rytmer. Dette er slik pop skal være i mine ører, førsteklasses!
Det er mye synth i lydbildet, et instrument jeg ikke bare har vært begeistra for opp igjennom. Men dette er ei skive der jeg opplever at synthen er med på å gjøre lydbildet komplett. Synthen er virkelig traktert med følsomhet her, og da blir det resultatet også deretter. Og jeg får bli med på en reise gjennom et vakkert og mangefasettert musikalsk landskap. Et godt eksempel på det er American Cars der Annie med sin til tider drømmende stemme gjør dette til et av platas mange høydepunkter:
Mild og drømmende er altså adjektivene jeg vil bruke om Annies stemme. Ja, jeg har en forkjærlighet for sterke og distinkte stemmer, men til denne musikken er det ikke slike stemmer som gjør seg. Lydbildet er nennsomt tilpassa Annies stemme og produksjonen er det jeg vil kalle lekker. Stay Tomorrow er også bare nydelig:
13 spor og velvoksne 54 minutter er dette albumet på, men når jeg får bli med på en musikalsk reise som får meg til å slappe av og helt legge vekk utfordringene 2020 har gitt oss så har ikke lengde noe å si. Andre låter jeg vil anbefale er musikalsk tøffe The Countdown to the End of the World, og der blir Annies lyse stemme en fin kontrast til det litt røffe lydbildet som synthen lager. Og avslutningssporet It's Finally Over er også en perle som jeg setter stor pris på.
Denne plata er et godt eksempel på at popmusikk også kan berøre ens innerste følelser. Ihvertfall berører Annie meg langt inn i hjerterota med denne musikken her. Tror denne kommer høyt på min liste over Årets album. Takk Annie!
Karakter: 6.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar