Bruce Springsteen - Letter To You

The Boss kommer med nytt album i en tid der hans land er mer splitta enn noen gang. Om en drøy uke skjer valget som skal avgjøre om en blir kvitt det som mange mener er den verste presidenten i landets historie. Mens det på den andre siden snakkes om den beste i historien. Det er bevæpnede grupper på begge ytterkantene og rasismen mot fargede rir landet som en mare.

Midt opp i dette kommer altså The Boss med et album der han også reflekterer over at han har mistet mange nære venner i musikken, bl. a. E Street Band-medlemmene Clarence Clemons og Danny Federici. I et øyeblikk er de der, i neste øyeblikk er de borte. Noe Springsteen altså reflekterer over i det enkle åpningssporet One Minute You're Here:

På tittelsporet Letter To You får jeg følelsen av at Springsteen skriver direkte til meg som fan og som lytter, en slags beskrivelse av hva som har drevet han når han har skrevet sanger:

Things I found out through hard times and good
I wrote ’em all out in ink and blood
Dug deep in my soul and signed my name true
And sent it in my letter to you

Det kan sjølsagt være helt feil tolka, men det er det som er en låtskrivers privilegium, at en kan la det bli opp til den enkelte lytter å tolke teksten på sin måte:

Burnin' Train er det største høydepunktet for meg på denne skiva. Dette er en låt som har absolutt alt av det jeg vil ha i en roickelåt og i en Springsteenlåt. Det er driv, det er nerve, det er den helt spesielle Springsteen-sounden som jeg og mange med meg er blitt så glad i:

Dette er albumets tre første låter og de sørger for en knallsterk start. Jeg opplever en Springsteen som er vital, som fortsatt har gløden til å lage og spille energisk musikk i en alder av 71. 

Resten av plata, ni låter, er også bra. Det er ingen dårlige låter her. Men jeg føler at ingen av de når opp til de tre første her. Likevel er det låter her også som jeg er blitt skikkelig glad i. Som Song For Orphans, altså en sang til de foreldreløse. Igjen et umiskjennelig Springsteensk lydbilde, sjøl om det er en sang som går i en mer roligere takt:

Avslutningssporet I'll See You In My Dreams er en herlig sang, også den med det drivet som jeg liker så godt med Springsteens musikk:

Springsteen velger ikke å komme med klare politiske budskap i forkant av presidentvalget, som f. eks. Bon Jovi gjør på sin nye skive. Men han har i hele DT's presidentperiode vært klar i sin tale om hva han mener om mannen i det ovale rom, også nå i intervjuer i forbindelse med lanseringa av albumet. Kanskje føler han at det ikke er nødvendig å komme med politiske statement her rett og slett fordi folk vet hva han mener likevel. Og kanskje har han et ønske om at vi som lyttere skal ta oss en pause fra den vanskelige tida verden er i på alle måter nå og bare nyte musikken.

Et par låter har religiøse hentydninger i titlene, The Power Of Prayer og If I Was A Priest uten at jeg opplever at tekstene er spesielt religiøse av den grunn.

Som nevnt er det de tre første låtene og også avslutningssporet som jeg er blitt mer glad i enn de andre åtte låtene. Likevel opplever jeg at dette er et helstøpt album fra Springsteen og jeg er ikke blitt lei etter flere dager med denne musikken på repeat til og fra jobb og som avslapning før søvnen setter inn om kveldene.

Karakter: 5.