Bon Jovi - 2020 (DeLuxe Edition)

Bon Jovi slapp nytt album forrige fredag 2. oktober og når jeg hører på tekstene så skjønner jeg at det er strategisk, en liten måned før presidentvalget. For den godeste Jon Bon Jovi har aldri vært mer politisk enn han er nå på denne skiva. Han langer ut mot det han ser i sitt kjære USA anno 2020, og han liker definitivt ikke det han ser. Her er det flere låter som går direkte på Trump uten å nevne han ved navn. Både Black Lives Matter, Covid-19 og skyteemassakre er tema her. Ispedd et par triville Bon Jovilåter, men det er de politiske låtene som gjør klart sterkest inntrykk på meg.

American Reckoning starter med å fastslå at "America is on fire". Drapet på George Floyd blir beskrevet med kraftfulle ord. "When did a judge and a jury / Become a badge and a knee / On these streets?" er det retoriske spørsmålet som stilles. Det kommer en oppfordring om å bruke sine stemmer, og det Jon Bon Jovi tydelig mener er at stemmene skal brukes til å skyfle DT ut av det Hvite Hus. Dette er en av de sterkeste låtene jeg har hørt i år:

I Blood in the Water henvender Bon Jovi seg direkte til DT og sier klart fra om at A storm is coming /
Let me be clear / Your days are numbered / The end is near. Teksten gjør dypt inntrykk og musikalsk er dette en innertier og noe av det beste Bon Jovi har kommet med på mange, mange år. En ballade som er oppe der blant det beste bandet har gjort.

Lower the Flag er om skytemassakre, på skoler og ellers. Som Drive-By Truckers kommer Bon Jovi inn på at fra et hold kommer de forventende "thoughts and prayers", underforstått, her er det ikke handling som kan forebygge tragediene som ligger fremst i frontallappen. 

Covid-19 låten er Do What You Can. Jon Bon Jovi og kona Dorothea driver et omfattende veldeldig arbeid bl. a. med å skaffe mat og rimelige, men gode boliger for vanskeligstilte. Da pandemien slo inn og alt ble stengt ned ble nøden dypere, middelklassen ble hardt ramma. Samtidig ble albuerommet mindre med regler for sosial distanse og begrensninger på hvor en kunne bevege seg. Da slo tanken ned i hodet på den middelaldrende rockeren. "Når du ikke kan gjøre det du vanligvis gjør så gjør det du kan". Det ble mantraet for han og konas videre humanitære arbeid og det ble også en ny låt. I en vanlig rockeversjon og i en mer countryfisert versjon med Jennifer Nettles fra Sugarland, De fikk en kjempehit i 2005 med Who Says You Can't Go Home, som gikk direkte på prosjektet med å bygge boliger til vanskeligstilte og som ga de en Grammy. Versjonen med Nettles er med på DeLuxeutgivelsen av dette albumet og siden jeg er en stor fan av henne er det naturlig å ta med den her:

Beautiful Drug og Story of Love er kjærlighetslåtene på denne skiva, den siste om kjærlighetene foreldre har til sine barn. Sistnevnte er en smule klisjéaktig, men samtidig så trengs også slike låter på et album som ellers har et så stort alvor over seg. Let it Rain begynner også veldig trivielt, men etterhvert skjønner en at det er metaforer for viktigere ting:

Musikalsk merker jeg et mer vitalt Bon Jovi enn på mange av de tidligere utgivelsene på 2000-tallet. Det virker som den krisen USA nå er inne i har gitt bandet en ny giv også musikalsk. Derfor er det ikke en eneste låt på denne skiva som jeg ikke liker. Jeg har i den sammenheng ikke nevnt åpningssporet Limitless som er en optimistisk låt med et budskap om at livet ikke har noen grenser. Brothers In Arms er ingen Dire Straits-cover, men en solid rocker og Unbroken, spilt inn til støtte for krigsveteraner som lider av PTSD (post-traumatisk stressyndrom) er et mektig avslutningsanthem. De to bonussporene på DeLuxeversjonen, balladen Shine og Luv Can fungerer også meget bra.

Konklusjonen min er derfor at Bon Jovi virkelig er tilbak eder de skal være, og nå også som et band som ikke er redd for å stå fram med hvor de står i vanskelige politiske spørsmål.

Karakter: 6.