Taylor Swift - folklore

Også for superstjernen Taylor Swift har 2020 blitt et helt annerledes år enn det som var planlagt. Alle konserter avlyst, inkl. i Oslo 26. juni. Så hva gjør man da? Jo, for Swifts del betød det å lage nytt album og å gå litt tilbake til røttene.

Ikke til countryen, som var sjangeren der hun skapte seg et navn. Men ikke så veldig langt unna all den tid dette er ei minimalistisk plate. Det er akustisk og lite igjen av den energiske popen hun har gitt ut fra "Red" og fram til nå. Dette er blitt ei plate der vi møter en mer musikalsk naken Taylor Swift. Det merkes også i tekstene. Fortsatt er det sterke ord og tanker i enkelte av låtene, men jevnt over synes jeg å merke enn mer jordnær artist også her.

I tillegg er dette et velvoksent album på litt over en time og med 16 spor. Da er faren større for at det skal bli mer ensformig for lytteren når hun går så minimalistisk til verks som her. Men jeg synes hun løser det på en fin måte, og det er blitt ei skive der jeg holder interessen albumet ut. Et par låter er litt stillestående og kunne med fordel ha vært luka ut, men i det store bildet så er det egentlig ikke anna enn småpirk.

Alt er med små bokstaver her, også albumtittel og låttitler, og det er noe jeg har valgt å respektere her. Og etter åpningssporet the 1 som en skjønner er en kjærlighetslåt får vi cardigan, en låt med en drømmende atmosfære, som mange av låtene på dette albumet.

Så i the last great american dynasty får vi obervatøren Taylor Swift. Hvem hun observerer her, bl. a. en person som er sin bys mest skamløse får bli opp til enhver sin tolkning. Men uansett er dette en låt som bekrefter hvilken kapasitet Swift har som låtskriver. Jeg synes rett ut at dette er en knakende godt skrevet tekst.

Nå skal det sies at Swift ikke har komponert alt sammen alene, hun har med seg The Nationalgitaristen Aron Dessner og Jack Antonoff, kjent fra Bleachers og Fun. Og på exile har hun med Bon Iver på vokal, og han gjør en solid jobb her. Et av de fineste sporene på skiva er det blitt:

Perfeksjonisten Swift får vi se når seven er den sjuende låten og august er den åttende. Og igjen to sterke, drømmende og nydelige låter. I det hele tatt er dette blitt ei plate som en trygt kan bruke til å roe ned og ta en pause fra de urolige hverdagene vi lever i nå.

Låten som gjør størst inntrykk er mad woman, og her er tekstforfatteren Swift litt ute med klørne sine igjen. Jeg tolker det som et angrep på hets og hat hun er blitt utsatt for, bl. a. pga. sine klare standpunkter når det gjelder likestilling og mot Trump og hans måte å styre USA på. Hennes svar til haterne og hetserne, presidenten inkludert, som sjølsagt har uttalt seg negativt om henne. Likefullt beholdes det minimalistiske lydbildet, og her blir den rolige musikken og den sterke teksten noe som går perfekt hånd i hånd. En låt trenger ikke være dramatsik og med mye lyd for å være slagferdig:

Til slutt vil jeg trekke fram betty, som også er en av de sangene som gjør sterkest inntrykk. Med en tekst som kan tolkes på mange måter. Og musikalsk sett en av de nydeligste, med bl. a. et sobert munnspill.

Jeg har lenge hatt stor respekt for Taylor Swift. Hun er en eminent låtskriver og hun er ikke redd for å ta standpunkt i viktige saker. Og med denne plata øker respekten for henne. Hun tør nemlig å gjøre noe helt anna enn det som forventes av henne, hun tør å lage et minimalistisk album og på en måte gå litt tilbake til sine musikalske røtter. Tittelen på albumet er dessuten spikeren på hodet, dette er rett og slett et sterkt folkpreget album. Og jeg elsker det!

Karakter: 5,5.